Ti på hjul 2024 må dessverre utgå. Velkommen tilbake i 2025! Benytt gjerne tidligere turkort (se listen under) til kulturminneturer også i år. 

Ringsaker har en rik kulturarv og utallige kulturminner rundt om i kommunen. Disse kulturminnene blir mer interessante når historiene bak dem fortelles. I formidlingsprosjektet «Ti på hjul» kan du bli kjent med Ringsakers kulturarv. Det er lagt opp ti turer til ti utvalgte kulturminner. Turene har en egen turbrosjyre, og ved hver post er det mulig å søke opp mer informasjon om det enkelte kulturminnet. 

De utvalgte kulturminnene representerer ulike historiske epoker og har en bredde i tematikken. Samtidig er det kulturminner som er lett geografisk tilgjengelig for folk flest, og med parkeringsmuligheter relativt nært. 

Postene har ulike symboler knyttet til seg:

Bil = kan kjøre bil helt inn til posten 
Sykkel = kan sykle helt inn til posten 
Gående = krever gange mer enn 500 meter inn til posten 
Båt = posten kan også nås via båt på Mjøsa

Postene står ute fra mai til oktober. 

Se PDF-versjon av turbrosjyren 2023 (merk at originalstørrelse er A3). Turbrosjyren finner du også på kommunens servicekontor i Brugata 2 (Brumunddal), på turistkontoret i Brumunddal, Infoteket på Nes/Helgøya, ved kommunens bibliotek, sportsbutikker og andre butikker/kafeer.

Alle som besøker 5-10 poster og sender inn utfylt turkort innen 1. november er med i trekningen av flotte premier (se under).

Ved hvert av de ti kulturminnene finner du en post med kode. Bruk turborsjyren og noter koden. Husk egen blyant/penn. Turkort med koder fra alle postene, innsendt innen 1. november, er med i trekningen av alle premier, inkludert hovedpremien. (Pga. høy vannstand i Mjøsa og dertil utilgjengelig post 5 til fots gjennom hele sesongen, er man med i trekningen av hovedpremie ved utfylling av kun ni poster. PS: Posten kan nås med båt gjennm hele sesongen.) Turkort med koder fra fem poster er med i trekningen av alle premier, foruten hovedpremien (se eget punkt for premier). Postene står ute fra 24. april til 15. oktober. 

Se PDF-versjon av turbrosjyren 2023

Slik sender du inn: 
E-post: Skann eller ta bilde av kortet og send til postmottak.kultur@ringsaker.kommune.no. Merk emnefeltet med «Ti på hjul». 
Brevpost: Ringsaker kommune, Kultur, pb.270, 2381 Br.dal

Hold orden!
Ringsaker kommune har et godt samarbeid med grunneierne. Velviljen fra dem er avgjørende for at vi får laget alle disse fine turmålene for hele befolkningen. Derfor oppfordrer vi turgåere til å ta med eget søppel fra turene, parkere på merkede parkeringsplasser og til å ta hensyn til beitende dyr. Slik får vi alle bedre turopplevelser!  

Her er oversikt over postene for 2023: 

Alle som besøker 5-10 poster og sender inn turkortet innen 1. november, er med i trekningen av flotte premier. Dette er premiene som skal deles ut:

HOVEDPREMIE - må ha besøkt minst ni poster
Overnatting for to personer på Wood Hotel Mjøstårnet, inkludert middag og frokost. 

TUR MED SKIBLADNER - må ha besøkt minimum fem poster
2X gavekort på seilas med Skibladner, fri reisestrekning for to personer. Barn fra 12 år og yngre kan være med gratis. 

BESØK PÅ MAIHAUGEN - må ha besøkt minimum fem poster
2X familiebilletter til Maihaugen på Lillehammer. 

FREDAGSKAFFE I PRØYSEN - må ha besøkt minimum fem poster
2x fredagskaffe for to personer på Prøysenhuset. Her kan du spise så mye kaker du vil. Husets formidlere setter stemningen med viser, stubber og allsang.

PUSLESPILLET «BALDISHOLTEPPET»​ - må ha besøkt minimum fem poster
2X puslespill som kun selges i Nasjonalmuseets butikk. På det nye Nasjonalmuseet henger Norges eldste bildeteppe - «Baldisholteppet». Teppet har fått navn etter Baldishol kirke på Nes i Ringsaker, hvor det ble funnet da kirken ble revet i 1879. I dag er teppet et av hovedverkene i museets samling. 

For å se flere kulturminner i det området du står i, last ned appen Hidden. Her er historiske begivenheter, kulturminner, eldgamle sagn og fortellinger fra hele landet samlet inn digitalt, inkludert de villeste historier om myteomspunne fjell, underjordiske vesener, sjøormer og troll med opptil flere hoder.

Har du spørsmål om Ti på hjul? Kontakt ansvarlige kulturrådgivere: 

Ragnhild N. Austdal: ragnhild.nilsen.austdal@ringsaker.kommune.no / 951 36 633
Rebekka Joswig: rebekka.joswig@ringsaker.kommune.no / 977 08 832 

Her finner du informajon om kulturminnene som var med i Ti på hjul 2023. 
Se PDF-versjon av turbrosjyren 2023. 

1) Bånhuggusteinen, Mesnali  

Langsmed Sørmessenvegen mellom Åsmarka og Mesnali ligger Bånhuggusteinen. En stein med et fryktelig sagn knyttet til seg. Det sies at sagnet har vandret fra generasjon til generasjon i flere hundre år. Som i de fleste sagn så er fortvilelse, død og fordervelse også en del av dette.

«Det var en gang ei budeie som hadde havnet i uløkka. Og et barn kom til verden, men ønsket var det ikke. Budeia hadde i all sin fortvilelse slengt ungen med hodet mot steinen, og med en slik kraft at hodeformen synes den dag i dag i steinen. Ungen døde naturligvis og liket ble visstnok kastet i Sør-Mesna». Ei vik i Sør-Mesna, rett nedfor den beryktede steinen, bærer navnet Bånlaugvika. Ungen må ha vært hard i hodet for gropa er omtrent 6 cm djup, og med litt godvilje kan en sjå merker etter fontanellene enda. Mange mener at sagnet om Bånhuggusteinen må ha et snev av sannhet i seg, hvorfor skulle ellers vika nede i Sør-Mesna også bære navnet Bånlaugvika?

Sagnet er blant annet gjengitt i  årboka til Ringsaker Historielag for 1990, gjenfortalt av Andreas Bergundhaugen, ført i pennen av Anders Gjørslie.

Formasjonen i steinen er et kjent fenomen, og kalles for jettegryte. Jettegryter er slett ikke sjeldne, og er et resultat av en geologisk prosess. Navnet jettegryte er knyttet til overtro, og viser til ei gryte for troll eller en kjempe. Jettegryter finnes i alle størrelser, og Nord-Europas dypeste og bredeste jettegryte finnes i Gausdal i Innlandet, her har den fått kallenavnet Helvete.

Posten er tilgjengelig fra 1. juni

Kilder/les mer: 
Årbok 1990, Ringsaker Historielag

Veibeskrivelse fra Natrudstilen på Sjusjøen - 9,5 km: 
Følg Natrudstilvegen mot Finnølkoia/Sjusjøen Husky, ca. 3 km. Etter brua over Finnøla, hold til høyre ned til Mesnabakken. Ta til venstre ved Sørmessenvegen. Fra krysset i Bergundhaugen, der vegen går til Ljøsheim, er det ca. 1 km ned til Bånhuggusteinen. Den er merket og ligger på høyre side inntil vegen. Bomveg kr. 40,- for passering med personbil. 
Kart: Se kartbeskrivelse fra Natrudstilen til Bånhuggusteinen 

Veibeskrivelse fra Kiwi Næroset - 14 km: 
Kjør nordover Åsmarkvegen / Fv 216. Etter 3 km. sving til høyre, inn på Klyftmovegen. Etter 3,1 km sving til venstre på Sørmessenevegn / Fv 7. Etter drøye 7 km. når du målet. Bånhuggusteinen ligger inntil vegen, på samme side som Mesnavatnet. Den er merket med skilt.
Kart: Se kartbesrkivelse fra Kiwi Næroset til Bånhuggusteinen 

Det er skiltet ved Bånhuggusteinen. Til venstre bilde av steinen ovenfra. 

2) Tjuv Ola-hula, Mesnali  

Ringsakerfjellets store skrekk 
Det var en gang en kar, kalt Tjuv-Ola. Han og gjengen hans herjet rundt i Ringsakerfjellet for 200 år siden. Dette var banditter som skremte vettet av både budeier og andre fjellfolk.
Tjuv-Ola banden bodde nedenfor Moste Seter, litt ovenfor der veibroen over elva Finnøla renner. De hadde gravd seg ned i jordbakken og bodde i noe som lignet en jordhytte, med vegger av stein, jord og gresstorv. Mange hadde lett etter bandens tilholdssted, men hytta var så godt kamuflert at den ble ikke funnet før Tjuv-Ola var død og gjengen hans hadde reist.

Dette var en fryktet gjeng som alltid var bevæpnet med børser og kniver. De stjal fra setrene lengre inn i fjellet, De tok den maten de kom over og stjal hester og sau, kyr og kalver.
Det ble sagt at Tjuv-Ola drev sin virksomhet som en fullverdig forretning, og han hadde en forbindelse på Lillehammer som omsatte overskuddet av «produksjonen» som besto av smør, ost, kjøtt, vilt og skinn.

Banden stjal nok klær også, så de så nødvendigvis ikke alltid ut som en røverbande. Det sies at Tjuv-Ola gjerne forsøkte å te seg som en flott herremann i et fint antrekk mens han herjet rundt på setrene og forsøkte å sjarmere budeier og andre kvinnfolk. På denne tida var det ikke kjøreveg i området, alt ble fraktet med kløv oppover i fjellet. Folk hadde nok historier om Tjuv-Ola og banden hans i bakhodet da de dro oppover i fjellet, og fryktet nok å møte på gjengen.

Opplevelser
En budeie som en sommer var på Gjesbuaasen, skal ha fortalt at hun en dag fikk besøk av en elegant fyr i de flotteste klær. I det han hadde kommet innenfor døra presenterer han seg som en av sønnene på Stor-Gaalaas i Furnes. Han spør om han kunne få hvile seg og få seg litt mat før han skal videre. Han er både høflig og hyggelig, men budeia lar seg ikke lure for hun vet godt hvem det er. Budeia beholder roen mens hun med behersket stemme svarer at det var en elegant og hyggelig kar der sist sommer også, men han var visstnok ingen gardsgutt, men sjølveste Tjuv-Ola som hadde kledd seg ut! Da ser den velkledde og høflige mannen forskrekket på henne før han raskt takker for seg, og forsvinner fra setervollen.

Den samme budeia hadde en sensommerkveld besøk av to nabobudeier på setra. Ute er det mørkt, vinduet står litt på gløtt og døra er lukket. Budeiene sitter inne foran peisen og skravler da de plutselig hører det knirke i et av vinduene. Ei diger hånd kommer inn gjennom vinduet og skal til å gripe etter noe. Den ene budeia var snartenkt, hun griper et vedtre og slår det hun kan. Det fortelles at høy banning og noe romstering høres flør det blir helt stille. De hører høy banning og romstering utenfor vinduet før det blir helt stille. De vettskremte budeiene som var på besøk turte ikke å gå hjem før morgenen etter, og de husket opplevelsen så lenge de levde.

Under en granlegg
Vinteren 1844 døde Tjuv-Ola. Gjengen hans hadde dratt liket hans bortunder ei diger gran som stod like ved en kjerreveien, ikke så langt fra hula. Ei seterbudeia på Hersoug, var dsom oppdaget liket da hun på våren var på vei oppover med buskapen fra gården. Liket hadde nok ligget der i flere måneder og var naturligvis et grufullt syn. På den tiden var det slik at fattigvesenet ble varslet da såkalte ubemidlede vandret hen, og det ble sørget for at Tjuv-Ola ble begravet på Veldre kirkegård.

Rester av hula til Tjuv-Ola er fortsatt mulig å se, men det er ikke så lett å finne da det ikke er skiltet til selve hula. Men hvis du svinger inn på  første vei til venstre mot Finnøla når du sykler tilbake, skal hula ligge rett opp til venstre der elva renner over veien. Ta med ungene på hulejakt, det kan bli både morsomt og litt skummelt. Finner dere ikke hula kan dere stoppe og lytte godt. Det sies at ekkoet fra Tjuv-Ola og banden skal fortsatt kunne høres i det fjerne…

Posten er tilgjengelig fra 1. juni. 

Kilder/les mer: 
Årbok 1980, Ringsaker historielag
Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljø 2017, Ringsaker Kommune

Veibeskrivelse fra Natrudstilen på Sjusjøen - 4,5 km: 
Følg Natrudstilvegen ca. 3 km. mot Finnølkoia/Sjusjøen Husky Tours. Ta til venstre inn Mostevegen ved Sjusjøen Husky, etter ca. 1 km. tar du av til høyre, inn Tjuvolavegen og over elva og parker. Rett etter elva er det merket hvor du skal ta av inn i skogen på venstre side. Ingen tydelig sti, men følg merking inn i skogen, ca. 150 meter. Bomveg kr. 40,- for passering med personbil. 
Kart: Se kartbeskrivelse fra Natrudstilen til Tjuv Ola-hula 

Veibeskrivelse fra Næroset - 21 km: 
Følg Åsmarkvegen / Fv 216 nordover, sving av til høyre etter ca. 3 km. og følg Klyftmovegen ca. 3,1 km. Sving til venstre til Sørmessenevegn / Fv 7. Følg Sørmessenevegen ca. 10 km. før du svinger til høyre opp Mostevegen ved Messnbakken. Følg vegen oppover og over Finnøla, hold til høyre forbi Sjusjøen Husky og ta av inn Tjuv-Ola vegen etter ca. 1 km. Følg vegen, ta av inn i skogen rett etter elva der det er merket med skilt på venstra side. Bomveg kr. 40,- for passering med personbil.
Kart: Se kartbeskrivelse fra Næroset til Tjuv Ola-hula

 
Slik ser Tjuv Ola-hula ut i dag. Et område med hulerester på nærmere 6 kvm. Området er skiltet. 

3) Torvstrøfabrikken på Langkloppmyra, Næroset

Torvstrø var en viktig ressurs som strø i fjøs og stall, og ble også brukt i utedoer før vannklosettenes tid. Torva, såkalt brenntorv ble også brukt som brensel. Det var varmet godt, men var et bredsel som støvet grådig. Myra måtte dreneres før torva ble spadd opp og lagt i hesjer til tørk i sola. Arbeidet med torvstrøproduksjon var både tungt, bløtt og møkkete, og arbeiderne var avhengig av været for at det skulle bli arbeidstimer. Det ble sagt at arbeidet i torvstrøfabrikken var et ordentlig «drittarbe’» der arbeideren tok all risiko og belastning. Samtidig ga torvstrøfabrikken et sesongarbeid med en kjærkommen inntekt for mange som bodde i nærområdet. Arbeidet med torvstrø startet etter at våronna var ferdig og fortsatte gjennom sommeren til utpå høsten.

Allmenningene Veldre, Nes og Ringsaker hadde tidlig på 1900-tallet samarbeidet om produksjon av brenntorv på Langkloppmyra. Men på slutten av 40-tallet bygget Nes Almenning opp en stor torvstrøfabrikk i den vestre delen av Langkloppmyra. «Låven» står godt den dag i dag, og vi kan skimte deler av skinnegangene ut i myra fremdeles.

Det ble da gravd ei 1500 meter lang grøft, med håndmakt, for å få ledet vannet bort fra deler av myra. Konturene av denne grøfta synes enda. Den oppspadde torva ble lagt i hersjer til tørk, mens tørr torv ble lagt i vogner som ble ført på skinner opp låvebrua før den ble tippet ned i «høygulvet». Den tørre og løse torva ble videre spadd opp på et transportbånd som ledet opp til en silo som nederst kunne åpnes og lukkes etter behov. Det ble også pakket og buntet torvstrø ved hjelp av lister og ståltråd, disse ble stablet nede på høygulvet i påvente av henting.
Det ble produsert opp mot 2000 bunter i året  da etterspørselen var på topp. På 1970-tallet var etterspørselen lav, virksomheten ble lagt ned og torvstrøfabrikken ble stående til forfall.

Turen inn til Langkloppmyra og restene etter torvstrøfabrikken går i lett terreng og på fin opparbeidet traktorveg. Låven synes godt fra vegen, og det er fortsatt mulig å forestille seg hvordan torva ble tatt ut av myra, tørket på hersjer og trillet på skinnegangen, som fortsatt ligger der, og inn i fabrikken der torva tilskutt ble kvernet og buntet.

Posten er tilgjengelig fra 1. juni

Kilder/les mer: 

Veibeskrivelse: 
Fra Kiwi Næroset, kjør nordover Åsmarkvegen/Fv 216. Etter 3 km., sving til høyre inn Klyftmovegen. Etter 3,1 km. kommer du til et kryss ved Sørmessenvegen, parker langs denne vegen. Gå/sykle videre langs Klyftmovegen i ca. 300 m. Ta første veg til høyre (Fellesvegen) gjennom et gårdstun og en grind. Følg Fellesvegen i ca. 2,7 km. Fabrikken ligger langs vegen på høyre side. 
Kart: Se kartbesrivelse fra Kiwi Næroset til Torvstrøfabrikken

 
I området rundt Torvstrøfabrikken på Langkoppmyra finnes det mange rester etter produksjonen. 

4) Helleristningene, Moelv

Helleristningene ved Stein i Moelv er blant de mest naturalistiske dyrefigurene som er funnet på Østlandet. En stor steinblokk ligger ute på Steinsodden, ned mot Mjøskanten, med hele 16 identifiserbare elgfigurer. Bergkunsten er datert til yngre steinalder. Helleristninger er figurer eller tegn som er hogget eller skrapt inn i berg- og steinflater. De eldste ristingene, veideristninger, er ofte stiliserte figurer som er lette å kjenne igjen. De eldste ristningene som er funnet i landet, dateres til eldre steinalder. Fra yngre steinalder ble tegnene mer abstrakte og andre motiv kom til. Disse kalles for jordbruksristninger.

Helleristningene på Stein ble oppdaget på  1930-tallet da området ble ryddet for skog. Steinblokken er cirka 3 meter høy, 6-7 meter lang og 4 meter bred. Steinen og ristningene er preget av forvitring, og det er på nordsiden figurene har holdt seg best. Steinen har i dag et vernebygg som skal beskytte mot vær og vind, spesielt frostsprengninger. Steinen er også inngjerdet, da det øvrige området brukes av beitedyr.

Det antas at ristningen er laget av jegerfolk i steinalderen. Hva ristingene betydde for datidens mennesker, er mer uklart: Var de symboler for ulike grupper, gjengivelse av felles myter, magisk gjengivelse for å sikre god jakt og solid fangst eller hadde de en annen betydning? Veideristninger fremstiller ofte byttedyr til jegere, men ikke alle var viktige matkilder. Det tolkes derfor i dag at motivene også var symboler for dypere strukturer i samfunn og tenkning.

Det er nærliggende å tro at ristningene inngikk i et sted som var en viktig møteplass. Det er spennende å drodle omkring stedets funksjon og dimensjoner, og om hvilken rolle helleristningene hadde i ritualer og tro. Det er svært vanlig at helleristninger finnes i strandkanten, i området der vann, himmel og jord møtes og de ulike kosmologiske verdenene møtes.

Veideristninger, slik som på Steinsodden, er vanskelige å datere da de er svært gamle. Denne typen helleristninger finnes i hovedsak på nordre del av Vestlandet, i Midt- og Nord-Norge. Helleristningene har høy, både lokal, regional og nasjonal, verdi. Området hvor steinblokken med ristningene ligger, er et verneområde, Steinsodden naturreservat. Helleristningene er et automatisk fredet kulturminne. 

Vernebygget over steinen ble reist av Ringsaker Historielag og Ringsaker Sparebank i 1982. I 2003 ble vernebygget utvidet i nordlig og sørlig regning i regi av Hedmark fylkeskommune. 

Noen steder er ristningene på steinblokken skadet eller vitret helt bort. For å ta vare på det som er igjen, også for ettertiden, er det viktig å behandle kulturminnet med respekt. Det er lov å gå innenfor gjerder og se på helleristningene, men det er ikke tillatt å klartre på steinblokken eller risse inne enge initialer eller lignende i begflaten. Det er heller ikke tillatt å brenne bål/grille innenfor gjerdet eller i nærheten av kulturminnet. 

* Automatisk fredet kulturminne er et kulturminne som er fredet direkte ved lov, uten særskilt vedtak. I Norge er disse kulturminnene automatisk fredet med hjemmel i kulturminneloven §4: faste kulturminner fra før 1537, samiske kulturminner fra 1917 eller eldre skipsfunn eldre enn 100 år. Ref: www.miljødirektoratet.no

* Naturreservater er den strengeste formen for områdevern etter naturmangfoldloven. Dette er områder som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, representerer en bestemt naturtype, har en særlig betydning for biologisk mangfold, utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller har særskilt naturvitenskapelig verdi. Ref: www.miljødirektoratet.no

Posten er tilgjengelig fra 24. april. 
NB: Det frarådes å oppsøke posten i beitesesong, fra slutten av mai og ut sesongen.

Kilder/les mer: 

Veibeskrivelse: 
Følg Storgata ca. 2 km. sørover fra Moelv sentrum. Kryss vegen etter Mjøsa Pizzeria og følg en smal veg ned mot Moelv vannskiklubb. Følg tursti videre ned til Steinsodden.  
Kart: 

 
Helleristningene ved Stein gård før vernebygget satt opp i 1982. Foto: Anno Domkirkeodden / Digitalt Museum. 

5) Mjøskastellet, Moelv

Middelalderborgen midt i Mjøsa
På Steinsholmen, en liten holme på østsiden av Mjøsa, en drøy kilometer nord/vest for Ringsaker kirke, ligger et eventyrlig kulturminne. Ruinene etter Norges største middelaldertårn. Mjøskastellets grunnflate er på hele 360 kvm, dette er stort! Størrelsen setter borgtårnet i en særstilling i forhold til andre tårn i middelalderborger, både i Norge, Sverige og Danmark.

Tårnruinen er tilnærmet kvadratisk, og det er funnet kalk og murrester hele 40 meter lengre sørover fra tårnfoten, noe som kan tyde på at borgområdet har strukket seg langt utover på odden. Murene er bare 3-4 meter høye, og de er glattmurte. Tårntypen kan ha hatt sine forbilder i England og Frankrike, det finnes ikke tilsvarende i Norge. Murene er tykke og kraftige, og en har sett for seg et svært høyt tårn der ute på odden. Borgtårnet må uansett ha vært godt synlig både til vanns og til lands om det hadde hele fem eller færre etasjer.

Strategisk plassering
Bruken av borganlegget vet en lite om. Sannsynligvis har det fungert som et forsvarsanlegg. Borgerkriger hadde preget landet i lange tider, og det kan ha vært viktig for kongen å posisjonere på strategiske punkter. Borgens plassering ga oversikt og var godt plassert med hensyn til å kontroll og beskyttelse. Mjøsa er på det smaleste her, og det er et egnet sted å for å kontrollere ferdselen opp og ned hovedferdselsåra mellom Viken (Oslofjordsområdet) og Nidaros. Ut i fra forsvarsmessige forhold var anlegget godt beskyttet der det lå på nordsiden for fiender som kom fra landsiden, og nord- og vestfra måtte angriperne komme i båt eller over isen vinterstid. Samtidig har den gjennomsnittlige vannstanden økt i Mjøsa siden middelalderen, sannsynligvis var det greiere å ta seg tørrskodd over til Steinsholmen og kastellet da enn nå, så fremt det ikke var flom.

Etter hvert som det ble fredeligere tider, fikk borganlegget andre oppgaver. På slutten av 1200-tallet var fungerte Mjøskastellet som Statsfengsel for Opplandene (en historisk benevnelse for distriktene nord for Viken, det som i dag utgjøre mye av Innlandet fylke). Det skrives at drapsmenn som unnslapp dødsstraff måtte sone straff i borgen på Steinsholmen.

Det antas at tårnet har vært en del av et større borganlegg. Kastellet nevnes i skriftlige kilder i både Håkon Håkonssons og Magnus Lagabøtes regjeringstider (1217 – 1263, 1263-1280) Likevel er det ikke på det rene når kastellet ble reist, men ut i fra ulike hendelser i historien antas det byggeår mellom år 1240 og 1273. Men av hvem, var det Håkon Håkonsson som fikk det bygget eller kan det være Magnus Lagabøte?

Kongelig maktsenter
Kastellet på Steinsholmen og området omkring har representert et kongelig maktsenter. Det er nærliggende å tenke seg at det er som i dag er Stein gård også var et støttepunkt for kongen, og ikke bare borganlegget ute i Mjøsa. Stein gård er en av de eldste gårdene i Ringsaker, og nevnes allerede i skriftlige kilder på 1370-tallet. I middelalderen var det slik at kongen med følge sitt reiste omkring i landet. De reiste fra kongsgård til kongsgård og fortærte de naturalytelser som var samlet inn fra bøndene omkring. I Norge ble det særlig praktisert i perioden før unionene med nabolandene. Den tids kongesagaer Sverre Sigurdsson og Håkon Håkonsson fra 1200-tallet er blant de fremste skriftlige kildene på det. Til dette formålet ble det gjerne bygget egne veitslehaller, og kanskje var det nettopp det som var på Stein.

Hva skjedde med Mjøskastellet?
Det er antydet at en brann kan ha avgjort at Mjøskastellet ble revet eller latt forfalle. Det er gjort funn av store mengder aske og trekull langs både innside og ytterside av veggene, noe som kan tolkes dit hen at bygget har vært utsatt for brann. Moderne teknologi kan datere trekull, så ved en fremtidig arkeologisk utgraving kan det være mulig å få svar. Da Mjøskastellets tid var over ble steinblokkene brukt til byggemateriale til gårder i distriktet, og borganlegget forsvant bit for bit.

Vernemyndigheter vurderer ruinene etter Mjøskastellet som unikt, og med nasjonal verneverdi. Anlegget er automatisk fredet etter kulturminneloven. Våren 2023 planlegges det gjennomført sikringstiltak ute ved ruinene. Samtidig vil det bli gjennomført noen enklere arkeologiske utgravinger.

Posten er tilgjengelig fra 24. april. 
NB: Det frarådes å oppsøke posten i beitesesong, fra slutten av mai. Posten kan nås via båt hele sesongen. 

Kilder/les mer: 
Institutt for sammenlignende kulturforskning, Ringsaker kirkes venner: Ringsaker kirke – landet fornemste sognekirke. Novus Forlag , Oslo 2021
Ormøy Ragnhild: Ringsakerboka, mellomalderen - Bygdebok for Brøttum, Ringsaker og Veldre. 1992 

Veibeskrivelse: 
Følg Storgata ca. 2 km. sørover fra Moelv sentrum. Kryss vegen etter Mjøsa Pizzeria og følg en smal veg ned mot Moelv vannskiklubb. Følg tursti videre ned til Steinsodden til Helleristnigene. Gå deretter over til Steinsholmen hvor Mjøskastellet ligger nord på holmen. Det er mulig å gå tørrskodd på våren. 

Kart: 

På Steinsholmen midt i Mjøsa ved Moelv ligger Mjøskastellet. På våren er det mulig å gå tørrskodd ut til holmen. Foto: Andreas Nilsson / Innlandet fylkeskommune

6) Smedstua brygge, Nes

Smedstua fergeleie har en lang historie. Allerede i 1860 fraktet smedstuferga folk og dyr på tvers av Mjøsa. Rundt 1900 overtok dampbåtene mye av ferdselen. Fra 1923 og fram til 1961 var Smedstua og Mjøsfergene en viktig del av riksvegsambandet i Norge.

Smedstua brygge har en historie minst tilbake til 1860-tallet da en manuell rodd ferge fraktet gods og fe til og fra Gjøvik. Rundt år 1900 ble Smedstua fast anløpssted for ampskiptrafikken på Mjøsa. Tilbudet ved fergeleiet økte i takt med trafikken. Allerede i 1908 ble det lagt inn telefon. Seks år etter  kom poståpneriet. Stedet hadde også egen pakkbu. Senere kom det til både ekspedisjonsbygg med venterom, eget posthus og kiosk på brygga.  Handelsstanden i Gjøvik og gårdbrukerne på Nes var fremsynte.  Allerede i 1923 fikk de satt den første spesialbygde bilferga, «Mjøsfærgen», i fart mellom Gjøvikog nybygd brygge i Smedstua.

Fergedriften fikk en eventyrlig utvikling i takt med økende bilisme og transportbehov. Fra  den spede begynnelse med månedsrekord på 216 biler sommeren 1924 til et månedsgjenomsnitt på nærmere 45.000 personbiler 60 år senere, betjente Mjøsfærgene en av landets mest trafikkerte fergestrekninger. I løpet av 65 år fraktet mjøsfergene millioner av passasjerer og biler mellom øst og vest.

Fergeforbindelsen mellom Nes og Gjøvik fikk enorm betydning for de to lokalsamfunnene. Handelsstanden på Gjøvik nøt godt av kunder som kom med ferga fra «den andre sia», likeledes industri og forretninger som rekrutterte arbeidere  fra Nes. Gårdbrukere og gartnere fra Nes leverte sine produkter på torg og til fabrikker på Gjøvik og ungdom fikk sin videregående skolegang der.

Med tjukk is på Mjøsa sluttet fergene å gå.  På 1920- og 30-tallet ble det isveg med bilrute over Mjøsa, og Smedstua ble utgangspunkt.  God is ga full fart både på tvers og langsetter fjorden, og var trolig bedre og ferdes på enn de eldre vegene på land. «Mjøsfærgen» skaffet lastebil til vinterbruk. «Førerkort har je itte, men dæ er det ingen som spør ætter utpå isa», sa kaptein Edvard Mikkelsen, og førte sin vinterskute på fire hjul over Mjøsa (fra boken «Damp- og motorbåter på Mjøsa»). Samme kaptein tok også sparken fatt for å få posten fram.

 I 1961 ble Smedstua kuttet ut som anløpssted for fergene til fordel for Mengshol fergeleie litt lenger nord på Nes-landet. Ved å satse på ett anløpssted på østsiden, kunne man kjøre flere turer og spare drivstoff. Mengshol ble nå bygd ut for å ta imot en ny og større ferge. Bryggeområdet på Smedstua ble senere tatt i bruk til vedlikehold av ferger helt fram til 1989. Blant annet ble det satt opp et vinsjehus og en slipp ble bygd midt på 1970-tallet.

Kulturminnet Smedstua brygga viser i dag hele bryggas historie med brygge, ekspedisjonsbygg, vinsjehus og slipp med tilhørende molo. Selve brygga er endre mye siden den første steingarden ble brukt til brygge på midten av 1800-tallet. Denne fikk etter hvert kavldekke (runde stokker lagt som et sammenhengende belte på tvers). Rundt 1902 ble stenbrygga satt opp. På slutten av 1940-tallet ble trebrygga bygget, og det er slik den framstår i dag.  

Posten er tilgjengelig fra 24. april. 

Kilder/les mer: 
Arne Julsrud Berg og Arve Marthinus Nordsveen: Damp og motorbåter på Mjøsa. UTgitt av Mjøssamlingene 1996

Veibeskrivelse: 
Smedstuvegen, 2350 Nes. Følg Mengsholvegen fra Stavsjø 5 km. til Korslund-krysset. Ta rett fram ned Smedstuvegen mot Mjøsa. Parkering ved brygga.           

Kart: Se kartbeskrivelse fra Stavsjø til Smedstua brygge

Bilde fra venstre: Flyfoto av Smedstua brygge med ekspedisjonsbygning, posthus, vinsjehus og molo. Bilde i midten: Fotballkamper på Gjøvik på 50-tallet skapte kø på Smedstubrygga. Bilde til høyre: Mange i området tok klesvasken ved brygga. Alle foto: Anno Domkirkeodden / Digitalt Museum. 

7) Telefonsentral,Tingnes

Telefonen ringte tidlig i Ringsaker.
Brumunddal Telefonforening ble etablert i 1889 og Nes og Helgøens Telefonselskap kom raskt etter, og allerede i 1893 var forbindelsen mellom Nes-bygda og Hamar i gang, og med det mulighet for kommunikasjon med de fleste bygder på Hedmarken. Fra 1924 ble det knyttet rikstelefon til sentralen på Nes og verden kom nærmere. Telefonen endret folks levevis på mange måter. Informasjonsstrømmen gikk kjappere, og det ble mulig med raskere avgjørelser og en kunne i større grad ile til der det måtte være behov.

I internasjonal sammenheng var Norge var tidlig ute med å utvikle telefonnettet. På slutten av 1800-tallet var det 140 innbyggere pr. telefonapparat i Norge, samtidig som det i England i snitt var 400 innbyggere pr. apparat og 1600 innbyggere pr. apparat i Frankrike. Norge hang så absolutt med på utviklingen. Våre forfedre har slitt med å sette opp stolper og gravd kabelgrøfter, mens kvinnen har betjent sentralene.

Hallo hallo!
Ordet «hallo» var ingen selvfølge at skulle bli normen for å åpne en telefonsamtale. Alexander Graham Bell, telefonens far, ivret for at uttrykket «a hoi a hoi» skulle etableres, men en kar ved navnet Thomas Edison testet i 1877 ut ulike uttrykk, og «hallo» var visstnok det aller best egnede uttrykket å starte en telefonsamtale på. Mange forbinder uttrykket «hallo-damer» med kanalverter på TV, men de første hallojentene eller damene fikk tilnavnet fra telefonsentralene der de møtte abonnentene med nettopp «hallo»!

Slå på tråden
Utrykket «å slå på tråden» kommer av hvordan man brukte telefonen i starten. Man slo ikke nummer, men slo ned en knapp slik at man fikk kontakt med sentralen, og kunne be telefonistinnen om å sette en over til den man måtte ønske en samtale med.

Den første telefonsentralen på Nes ble etablert på Enebo, med en leietid på 10 år med 60 kroner i året for huseier. I starten var enkefru Helene Gaarum ansatt som bestyrerinne av sentralen. 12 år senere ble telefonsentralen flyttet hjem til enkefruen, og der fortsatte hun arbeidet frem til sin død etter 49 år i telefonens tjeneste. Hennes datter Karla Gaarum (på bildet over) overtok stillingen etter morens død. Sammen med frk. Marie Kilde (på bildet over), som hadde vært med siden 1908, fortsatte hun arbeidet frem til samtlige damer ble tildelt

Automatisering
På landsbasis var Nes tidlig ute med automatiseringa. Ny telefonsentral ble etablert i Tingnes, der 10 på hjul-posten står, sentralen var automatisert og åpningen skjedde 10.mai 1947. I Tingnes var det 260 numre: Hver av disse velgerne kunne behandle 100 nummer. Brumunddal sentral ble åpnet 17. februar 1951 med 1100 nummer, Moelv sentral åpnet 5. februar 1953 med 470 nummer og Stavsjø sentral åpnet 17. februar 1959 med 370 nummer.

Telefonapparatene fikk nå nummerskive. Det hadde vært motstand mot automatisering, mange mente det manuelle systemet var både tryggere og mer effektivt. Men tvilen hos folket stoppet ikke det tekniske fremskrittet. Sammen med automatiseringen kom også telleapparat knyttet til hver abonnent og en avgift for bruken. Tidligere hadde abonnentene måttet dele telefonlinjer med andre og følgelig tjuvlytte til samtaler om en ville det.  -Var mange nysgjerrige på tråden ble linjen svak og dårlig.

Da telefonene var få og eksklusive var også utformingen elegant og påkostet med utsmykning og dekor. Etter hvert som telefonen ble mer utbredt ble det fokusert på holdbarhet og lave priser og telefonapparatene ble mer hverdagslige og standardiserte. Telefonen ble en svart kasse med en blank gaffel på toppen, og etter hvert ble gaffelen borte og den svarte boksen ble formet av bakelitt med en nummerskive innfelt i midten.

Det lille bygget som huset den automatiserte telefonsentralen på Nes eies i dag av Nes og Helgøya Historielag, overtatt i 2019. Bygget er vernet etter Plan og Bygningsloven.

Posten er tilgjengelig fra 24. april. 

Kilder/les mer: 
Dahl, Tor Even, Ellefsen Terje og Anne Solberg: Hallo?! Norges telefonhistorie Gyldendal Norsk Forlag 1993
Nes Bygdebok Del 2 1944, Nes Historielag
Podcasten «Smartere på 10 minutter» , NRK radio

Veibeskrivelse: 
Kjør til Tingnes kulturhus (Tingnesvegen 796) på Nes. Den automatiske telefonsentralen ligger på oversiden av kulturhuset. Her står posten. Den manuelle telefonsentralen (bildet over) er utstilt på det lokale turistkontoret på Nes/Helgøya.           

Kart: Se kartbeskrivelse til telefonsentralen på Tingnes

8) Buttekvern stabbursklokke, Brumunddal

Tradisjonen med klokketårn og matklokker finner vi i gode landbruksområder på bygdene i Øst-Norge og i Trøndelag. Også på Nordmøre var det skikk med matklokker. Rundt om på Hedmarken var skikken med matklokker godt utbredt, og det påstås at klokketårnene var der hvor jorda var est og jordene størst. Øst og vest for Mjøsa vi finner storgårdene med imponerende klokketårn, men også mindre gårder hadde gjerne ei matklokke i områdene her. Klokkene ble like gjerne kalt gardsklokke, graut- eller vellingsklokke, eller stabbursklokke.

Utforming og stil på klokketårnene viser til et mangfold. Trender og moter innen arkitektur har også preget klokketårnene. Trekk fra sveitserstil, historisme, nygotikk eller klassisme kan man se på flere tårn. De eldste klokketårnene er gjerne de enkleste. Det antas at det først er på 1800-tallet at de mer forseggjorte tårnene blir satt opp. Den mest utbredte stilen er sveitserstilen. Flere klokketårn ble også ombygget eller skiftet ut til mer påkostede klokketårn ettersom som velstanden økte.

I Skandinavia var det gjerne store gods og herregårder som hadde tårn med urverk og klokker. Praksis med klokketårn og matklokker her til lands bar også preg av en form for status og ga en sosial kontekst. Det var stas å ha den fineste klokkeklangen, og nærliggende å tro at klokketårnets utforming også ga prestisje.

«Paa et af de høieste Huse er sædvanligt et lidet Taarn af en kunstig(kunstnerisk)  Bygningsmaade. Taarne rage over Gaarderne saaledes at en fremmed kan troe at see en Kirke paa hver Gaard.»
(Ivar Aasens dagbokskildring av bondegårdene her på flatbygden, etter hans reise hit midt på 1800-tallet)

Hver klokke hadde sin klang. Både arbeidsfolket og dyra kjente klangen på klokka der de hørte til.
Det fortelles om hester som knegget og viftet med halen da de hørte gårdsklokka si ringe.
Matklokka ga signal for arbeid, mat og hvile. Den startet arbeidsdagen, og ringte måltider og hvilepauser inn, og det sies at klokka bare klunket ut etter hvilepausen. Klokkene ble også brukt for å varsle om brann på gården.

Matklokka var et effektivt hjelpemiddel for å regulere arbeids- og hviletid. Mange har nok vært glade for å høre klokkas klang, men det finnes også beskrivelser som gir uttrykk for andre følelser ved lyden av klokka.  Alf Prøysen har i boka Det var da det og itte nå beskrevet flere følelser en husmannsgutt kjente på ved lyden av klokka. Fra hans perspektiv fremstår ikke klokkas klang som noe positivt. En kunne trodd at klokka var et lydbilde av arbeid og mat på bordet, men han opplevde den mer som en frihetsrøver, en som en måtte la seg underordne.  

«Når klokka ringte til kvelds var det stor skam
å rette ryggen før klokka hadde ringt fra seg»
(Alf Prøysen)

Matklokkene var lite brukt på vinteren. Tømmerhogging og skogen var arbeidsplassen på gården vinterstid, og da hadde arbeiderne med seg mat ut. Samtidig var en redd for at klokka kunne sprekke i sterk kulde.

Det er knyttet overtro og historier til matklokkene. Det sies at klangen i de ulike klokkene speilet kosten på gården: «Kom og få sild! Kom og få sild!» På gårder som hadde ord på seg for å ha bra kost kunneklokka si: «Kjøtt og flesk! Kjøtt og flesk!».

Det er en egen teknikk å ringe med matklokker, en teknikk som måtte læres. Arbeidsfolket kunne visstnok høre hvorvidt det var den ene eller andre som ringte.
«Etter-klunker» etter selve ringinga skulle en ikke ha noe av. Dersom det var ei ungjente som ringte, og det kom «etter-klunker», ja da var hennes skjebne avgjort. Da ville hun havne i «uløkka» og få like mange utenomekteskapelige barn som antallet «etter-klunker».

Matklokkene var mange steder datiden YR.no, værprofeter. Hvorvidt folket hørte klokka på nabogårdene ga en indikator på hvilket vær som var i vente. Hørte en matklokka på gården som lå mot øst så var det sannsynligvis østatrekk og nedbør kunne ventes. Tilsvarende var det om lyden bar godt sørfra, ja da var det sønnatrekken som kom med godvær.

Matklokka sin tid som signalgiver for jenters skjebne, værvarsling og måltider for gårdens arbeidsfolk er for lengst forbi. Likevel står klokketårnene med klokker fortsatt, de vedlikeholdes og restaureres og reises det nye driftsbygninger er det ofte med klokketårn selv om de er uten noen praktisk betydning.  I dager er klokkene tause. Noen steder ringes det ved spesielle anledninger. Det fortelles om ringing ved bryllup på gården, fødselsdager eller dåpsdag, foruten julekvelden eller pinskvelden.  

​Posten er tilgjengelig fra 24. april. 

Kilder/les mer: 
Hedmark Fylkeskommune, Kulturminneavdelingen. Matklokketårn på Hedmarken. Hedmark Fylkeskommune 2019
Furnes Historielag. Klokketårn og matklokker i Furnes. Minner fra Furnes 2016, årbok.
Prøysen, Alf. Det var da og itte nå. Tiden Norsk Forlag 1971
Ringsaker kommune. Avsnitt 4.2.4 i Ringsaker kommunes kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljø, vedtatt 2018

Veibeskrivelse: 
Buttekvernvegen 1, 2382 Brumunddal. Ved siden av biblioteket. 

Kart: Se kartbeskrivelse til Buttekvern stabbursklokke

Bilde til venstre: Klokketårnet på Skurven på Helgøya. Bilde til høyre: Klokketårnet på Sund på Helgøya.

9) Furnes kirke, Furnes

På 1000-tallet da ble Norge kristnet og startet en storstilt kirkebygging rundt om i landet. Tidligere hadde folket hatt hov hvor de hadde tilbedt hedenske guder. Og navnet hov vitner om at det nok har vært mange hov i området, både Nes, Furnes, Helgøya og Ringsaker. Det var slett ikke uvanlig at det ble bygget kirker der det tidligere hadde stått et hedensk hov.

I Furnes var det i tidlig middelalder to kirker, en på Hovin og en på Deglum. To kirker så tett tyder på et ressurssterkt område, men det antas at svartedødens herjinger svekket området slik at det ble krevende å ta vare på to kirkebygg og tilhørende presteskap. Ei lita tømmerkirke stod like i nærheten av der kirken står i dag, og i likhet med den på Hovin ble også denne etter hvert i så dårlig forfatning at det blir nødvendig å bygge en ny kirke. I Ringsaker finner vi i dag bare 11 kirker, men det har vært langt flere.

Endringer
Tidlig på 1700-tallet (1708) stod Furnes kirke ferdig som en korskikre i kalkstein, men ikke helt slik den står i dag. Tårnfot i vestgavlen fikk kirken først i 1876, dette ble også kirkens hovedinngang. Takrytteren over krysset ble da tatt ned. Ombyggingen som arkitekt Paul Due stod for, innebar også en del endringer innendørs. Kirken fikk ny altertavle, men med fragmenter av den gamle. Gallerier ble satt opp, og prekestolen fikk en lengre oppgang, mens kirkens vegger ble blågrønn og interiøret brungult. Tidlig på 1900-tallet ble mange av de grepene som ble tatt under ombyggingen på 1800-tallet reversert, samtidig som nye elementer kom til. Flere vinduer fikk blant annet glassmalerier. Tilbakeføringer og fornyelser i kirkens interiør fortsatte midt på 1900-tallet. Til kirkens 250 års jubileum i 1958 ble flere vinduer murt igjen og jernvinduer ble skiftet ut med trevinduer. Galleriene ble tatt ned og orgelgalleriet ble bygget om. Kirken fikk da nye benker, ny alterring sammen med nytt alterbord og altertavlen fikk ny omramming. Himlingen ble malt og dekorert. Kirken rommer i dag omkring 450 sitteplasser.

Inventaret i Furnes kirke er preget av treskjærerkunst. Både prekestol, døpefont og krusifiks er laget av lokale treskjærere. Distriktet her hadde flere dyktige treskjærere, og de satte sitt preg på kirkeinventar rundt om i landet på 1700- tallet. 
Jens Strammerud (1674 –1737), Erik Pedersen Kolstrup (1684 -1738) Johannes Skråstad (1648 -1700) og Lars Pinnerud (1700 -1762) ble landskjente for sitt håndverk.

Forsinkelser
Byggingen av Furnes kirke tok lengre tid enn planlagt. Da kirkebyggene hadde fått opp murene opp til vindushøyde ble byggingen lagt på is. Det var urolige tider. Forholdet mellom Norge og Sverige var anspent og alle festningsverk langs grensen ble styrket, så kalken som skulle brukes til Furnes kirken ble omdirigert til festningen i Elverum, Christiansfjeld. Den nordiske krigen som pågikk fra 1700 – 1721 var en kamp mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen, Russland, Preussen og Hannover på den ene siden og Sverige på den andre siden. Dette er den lengste krigen Norge har vært en del av og kanskje den mest dødelige, men samtidig ble resultatet av krigen varig fred i Norden.

Posten er tilgjengelig fra 24. april. 

Kilder/les mer: 
Alf Henry Rasmussen, red. (1993). «Furnes kirke». Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Kirkenær: Vanebo forlag. s. 638. ISBN 82-7527-022-7
Reidar Bækkelund (1995). «Furnes kirke». Egil Enemo og Trond Røhnebæk. Kirker i Ringsaker. Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag. s. 43-48. ISBN 8299175682.
«Furnes kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Veibeskrivelse: 
Frøbergvegen 370, 2320 Furnes. Parkering ved kirken.            

Kart: Se kartbeskrivelse til Furnes kirke 

Flyfoto fra Furnes kirke anno 1982. Foto: Anno Domkirkeodden / Digitalt Museum. 

10) Flyslipp fra krigen, Prestsæterhøgda

Under 2. verdenskrig ble det av engelske fly sluppet kontainere i Ringsakerfjellet. Slippet på Endelausmyra skjedde natta fra 18. til 19. april 1945. Kontainere med forskjellig utstyr som våpen og sprengstoff, sambandsutstyr og uniformer. Det fortelles også om gavepakninger med både sjokolade, sigaretter og en dram.

I Furnes var de godt forberedt, slippstedet var merket med fakler og da flyet kom hadde de som stod klare for mottak blinkende signallys. Kl. 03.03 GMT kom flyet og Johannes Fredhjem, Leiv Hov, Olav Furulund, Peder Nygård og Erling Bekkevold stod klare. Alt gikk etter planen. Slippet besto av flere containere, men en fallskjerm foldet seg ikke ut og containeren gikk rett i myra så møkka sprutet.

Flyslippene under andre verdenskrig ble gjennomført i godt samarbeid og hemmelighold med allierte og hjemmefrontskarer. Slippet på Endelausmyra hadde kodeordet Colt 10 «Klegg» og slippgjengen fikk beskjed via de norske sendingene på BBC Radio. De sendte it «særmelding» som skjulte beskjeder om slipp i Norge. Da visste motstandskara at de ved første fullmåne etter særmeldingen ville slippet komme. Særmeldingen for slippet på Endelausmyra var «Zoologen spleiser tauverk».

Kontainerne besto av seksjoner som kunne kneppes fra hverandre. De ble båret til en bunker de hadde laget på forhånd på Prestsæterhøgda, stedet fikk tilnavnet Bunkersholen, og kalles det den dag i dag. Ragnar Bakken, Kristoffer Bogsti og Ole Dalby klarte å berget containeren som gikk i myra med lukket fallskjerm. Fallskjermen reddet de også. Fallskjermen var rosa og etter krigen sydde Ester, forloveden til Ragnar Bakken, brudekjolen sin av den da hun giftet seg med Ragnar!

Kapitulasjonen var et faktum for Tyskland den 7. mai 1945, men her til lands var det usikkerhet om de tyske styrkene ville overgi seg uten kamp. Det utgikk derfor ordre om å hente ned våpen i fra flyslippene oppe på fjellet. Dette var en oppgave knyttet til strengt hemmelighold. Utstyret fra slippet ble senere fraktet til Tomsetra, og derfra til motstandsfolk nede bygda. Alt ble fraktet på sykler.

Det var mye å hente frem fra containerne, og det ble en bra oppakning for de 10 –12 unge karene som hadde oppdraget. Guttene ventet til det gikk mot natt før de dro nedover mot bygda for å unngå oppmerksomhet. Utstyret ble lesset på sykler og trillet på den vårblaute vegen. Sykkeldekk var det dårlig med og det fortelles at noen av karene hadde innlegg i dekkene så det hadde humpet fælt og vært vanskelig å sykle. Da kapitulasjonen var et faktum for alle de tyske soldatene i Norge den 8. mai, gikk det rolig for seg og det ble ikke noen form for kamper og våpen fra slippet ble ikke aktivt brukt.

Minnesmerket med kontainerne ble antagelig reist i 1994 av Hedmark Forsvarsforening samtidig som et tilsvarende minnesmerke ble reist ved Hamarsæterhøgda. Minnesmerket ligger ca. 600 m fra vegen. 

Posten er tilgjengelig fra 10. juni på grunn av villrein.

Kilder/les mer: 
Ringsaker Historielag v/ H. Sunde
Minner i fra Furnes, Glimt i fra okkupasjonstiden 1940-45, Furnes Historielag 1990

Veibeskrivelse: 
Ca. 26 km. fra Brumunddal. Kjør Bjønnåsvegen fram til Prestsæterhøgda. Parker langs sideveg til høyre. Kryss vegen og gå mot endeløsmyrene. Følg blåmalte merker. Minnesmerket ligger ca. 600 m fra vegen.            

Kart: Se kartbeskrivelse til flyslippet på Prestsæterhøgda

 
Bilder fra slik det ser ut i området på Præstseterhøgda hvor flyslippet ligger. 

Her finner du informajon om kulturminnene som var med i Ti på hjul 2022. 

Se pdf-versjon av turbrosjyren 2022.

1) Fangstgrop for elg, Mesnali

Fangstgroper for elg er et av de mest karakteristiske kulturminnene i skogen. Menneskenes evner til å lage fangstinnretninger gjennom tidene har vært stor. Fangstgropenes plassering viser hvilken god kjennskap menneskene hadde til elgens trekkmønster.

Det er få fangstinnretninger som er bevart, mye fordi de har vært bygget i tre og følgelig råtnet vekk. Fangstgroper for elg kan vi i dag se som søkk eller hull i terrenget, flere steder ligger de i rekker.
Gropene sperrer ofte passasjen mellom naturlige hindringer som vann, elv, bratte stup eller fjellknauser. Utfordringen med at elgen gikk på utsiden av gropa ble løst ved å grave flere groper like ved hverandre (i rekke) slik at elgen måtte gå i en av dem ved passering. Fangstanleggene ble bygget etter elgens bevegelsesmønster og beiting, og i områder der det var lett å grave, for gravearbeidet ble gjort med trespade og hakke.

En grop kunne ha en øvre diameter på fem –seks meter, og dybden kunne være omkring to meter. På sidene av gropa kan man skimte at overskuddsmassen har blitt brukt til å øke falldybden, og i skrånede terreng kan massene være lagt i nedre kant for å bygge opp gropa. Det var også vanlig å kaste massen i lengderetningen for gropa slik at det ble en voll som elgen måtte sette inn litt ekstra krefter for å forsere. Det gjorde det ekstra vanskelig for elgen å stoppe da den kjente at underlaget sviktet.

Da fangstgropene var i bruk, var det vanlig med en innvendig kassekonstruksjon av tre, med loddrette vegger, for å gjøre det vanskelig for dyret å ta seg opp igjen av gropa. Et slags lokk med spalter har også vært brukt over mange groper. Da ble gropa tildekket med trespiler og dekket med mose og snø. Og kanskje var det noen lekre furukvister på toppen for å lokke elgen utpå. De mest effektive fangstanleggene var de som hadde sperregjerder, enten i form av stående trær eller bygde gjerder. I myrområder har man funnet rester etter slike gjerder.

De fleste fangstgroper for elg er funnet på indre Østlandet og i Trøndelag. Flere fangstgroper har blitt undersøkt de senere tiårene, og aldersdateringene som da har kommet frem viser at denne fangstmetoden trolig har hatt størst utbredelse i tidsperioden fra år 0 (Kr. fødsel) og frem til midten av 1300-tallet. For å bygge ut og utnytte slik fangstanlegg, var det nødvendig med en viss bofasthet og muligheter for å omsette overskuddet. For en liten jegergruppe i steinalderen var det ikke formålstjenlig å bygge slike anlegg.

Fangstgroper for elg og rein er de eneste kulturminnene som det faktisk har blitt satt forbud mot å bygge, i lovs form i 1863.

Kilder/les mer: 

Hvor: Parkering ved Mesnali skole. Fra skolen følge du Vanghagagutua sørover. I krysset etter ca. 0,5 km deler vegen seg og du følger vegen rett frem 200 m og tar av til venstre ned mot vannet (Mattisvollen ved Sør-Mesna). Her er det badeplass og fine muligheter for rast. Gå oppover stien som ligger mellom de to hyttene som ligger der, og finn dyregravene på venstre side. Vi kan ane konturene etter tre fangstgraver på rekke der, og videre oppover i terrenget kan man finne flere på rekke. Fangstgravene er merket med enkle skilt.
Parkering: Ved Messenlia skole
Kart: Se kartbeskrivelse til fangstgropen i Mesnali

2) Jernvinne, Mesnali

Har du noen gang lurt på hvordan vikingene fikk tak i jern til økser og sverd, redskaper og båtnagler? Myra, er svaret! Sammen med fangstgroper, er kullgroper et av de vanligste automatisk fredete kulturminnene som finnes i utmarksområder. Kullgropene ble benyttet til fremstilling av kull i forbindelse med produksjon av jern. Den eldste jernfremstillingsfasen i Norge er datert til de første århundrene etter Kristi fødsel. I denne tidligste fasen av jernfremstillingen ble jernvinna drevet av ved. I den neste fasen ble derimot jernvinnene drevet med kull. De fleste kullgropene er knyttet til denne andre fasen av jernfremstilling som ut fra 14C-dateringer (en metode til datering av karbonholdig materiale), knytter aktiviteten til vikingtid og middelalder ca. 900 – 1300 e.Kr., med hovedvekten på 11 – 1200-tallet. Malm ble hentet ut fra myra, den ble tørket og røstet, før jernet ble skilt ut og smeden kunne forme jernet ved å hamre det ut til redskaper, våpen og kokekar.

Kunsten med å utvinne jern fra myrmalm er et av de grunnleggende fremskrittene innenfor vår kultur. Et tidsskifte, først og fremst teknologisk, men også samfunnsmessig. Jern gjorde det mulig å lage gode redskaper og våpen av en mer tilgjengelig råvare enn bronse. Ressursgrunnlaget ble utvidet. Større skogsområder ble ryddet med de nye øksene, og jordbruket blomstret med grev, plog og sigd av jern. Menneskene fikk bedre levekår med jernet, og befolkningen økte.

Den enkleste måten å oppdage jernvinningsanlegg på, er å finne slagg. Slagg er sammensmeltede avfallsstoffer etter jernfremstillingen og vil alltid vil finnes like i nærheten av der en utvinningsovn har stått. Slagget har en brunsvart farge. Det kan ligge i hauger eller være jevnet utover. Av og til kan slaggets form bære preg av at det var flytende da det kom ut, eller det kan ha avtrykk fra ved eller kull. Hvor mye slagg en finner, er avhengig av hvor stor produksjonen har vært. Hvor ovnen har stått vil være vanskelig å se, men kan fremstå som et mindre søkk i bakken. Nær selve ovnen vil det også være vanlig å finne en eller flere kullgroper.

Dette er en stor klump av en slaggstein som kan sees i terrenget rundt Moenmyra og Langmyra i Mensnalia, hvor årets Ti på hjul, post 2 ligger. 

Tilgang på myrmalm og trevirke var avgjørende for å drive jernproduksjon. Jernutvinningsanlegget ble derfor lagt i umiddelbar nærhet til malmholdige myrer. Myrmalm dannes der jernholdig vann møter luft. Jernet kommer fra stein og jord, men kan ikke holde seg oppløst om luft kommer til. I noen myrer har jern samlet seg i hundrevis av år i skillet mellom luft og vann, så malmen kan graves opp som om den er jord som ligner kaffegrut. Slike myrer kan som regel påvises ved at det finnes et oljeaktig belegg, eller et felt med et grøtaktig og rustrødt belegg. Særlig på våren kan du i områder med jernmalm se rødbrune utfellinger av myr med rødbrun utfelling. Rust på bunnen og en skimrende hinne røper at her finns det jern.

Jern i myr (bilde til venstre) og innsig av myrmalm ved en bekk i Elverum (bilde til høyre). Foto: Anno - Museene i Hedmark/digitaltmuseum.no 

Det første som ble gjort var å hente ut malm fra myra. Malmen ble tørket og røstet, det vil si brent på bål for å få fjernet så mye som mulig av torv og annet organisk materiale. Etter dette kunne myrmalmen bli plassert i en blåsterovn (en ovn hvor man blåser inn luft). En ovn murt av stein og leire, og som kanskje stod i en tømret kasse. Ovnen ble forvarmet med ved, og da veden var brent ned, ble den røstede malmen sammen med trekull plassert i ovnen. Luft ble tilført ved hjelp av en blåsebelg som en mann stod og dro i. Med en stabil temperatur på omkring 1.200 grader C, ble slagget flytende, mens jernet ikke smeltet, men ble en seig masse. Noen ovner var laget slik at slagget kunne tappes ut, mens andre måtte ødelegges for å få hentet ut både jern og slagg. For salg eller oppbevaring var det vanlig at jernet ble smidd til barrer, og samlet i knipper.

Etter hvert ble metoden for å utvinne jern effektivisert. Jernet ble fremstilt i masovner, der blåsebelgene ble drevet med vannkraft. Det medførte en overgang til en indirekte prosess, der det først ble utvunnet karbonholdig råjern som ikke umiddelbart kunne smies, men derimot støpes.
 
I Norge har man funnet jernvinneanlegg som kan dateres tilbake til jernalderen år 500 f.Kr. – 500 e.Kr. Etter et høydepunkt i praksisen på 1100- og 1200-tallet, synes jernvinna å ha gått sterkt tilbake i løpet av 1300-tallet, for deretter å nesten gå i glemmeboken. Dette skyldes at det etter hvert ble vanlig å bruke masovner. Den gamle jernvinna holdt seg imidlertid i enkelte strøk.
På 1700-tallet var det en kar ved navnet Ole Olsen Evenstad som fattet interesse for prosessen, og i 1790 utgav han en bok med grundig instruksjon i kunsten å fremstille jern direkte fra myrmalm. Dette førte til et oppsving for den gamle jernvinna, særlig på Østlandet der produksjonen ble drevet til inn på 1800-tallet

Kilder/les mer: 
Espelund, Arne: Bondejern i Norge : «jernvinna i tid og rom», Ny utg., 2008, isbn 978-82-996953-1-2
Hauge, T. Dannevig: Blesterbruk og myrjern, 1946
Hedmark Fylkeskommune. «Rapport fra kulturminneregistrering i forbindelse med reguleringsplan for E6, parsellen Botsenden – Moelv Ringsaker kommune» (May-Tove Smiseth 2012)
Jernalderen, Store norske leksikon
Jernalderen i Norge, Store norske leksikon

Hvor: Sjusjøvegen: ca. 2,5 km ovenfor Mesnali ta av til Tverrbekkvegen, parker her. Det er ikke mulig å ferdes innover Tverrbekkvegen med motorisert kjøretøy. Etter 1,3 km på Tverrbekkvegen, ta ned til høyre der det er skiltet «Berget/Solbakken, Utsikten / Lykkja». Følg stien 80 meter til du kommer til et stikryss (Langmyrholen). Stolpe med QR-kode er plassert her. Følger du stien der skiltet med pil som peker til  «Jernblæster», vil du etter ca. 120 meter komme til en høgde i terrenget der det er registrert en større slagghaug. Storklumpet slagg kan sees i området. Men det meste er dekket med mose og lyng. Flere plasser i området hvor det er registret jernvinneanlegg og slaggrester. (Husk å lokke grinda etter deg). 
Parkering: Ved avkjøring Tverrbekkvegen
Kart: Se kartbeskrivelse til jervinneanlegget i Mesnali

3) Fossen gård, Moelv

Hvor gammel er Fossen gård? Tja, det er ikke godt å si, men at den har en lang historie er det ikke tvil om. I dag er Fossen kjent som et stort boligfelt i Moelv, med både skole og barnehage. Fossmarka ligger tett på med store friluftsmuligheter både sommer- og vinterstid. Det var Fossen gård som var utgangspunktet for dette, og deler av gården står der fremdeles. Men historien om Fossen gård startet ikke der opp, men nede ved fossefallet i elva.

Moelva var hovedpulsåren for utviklingen av Moelv. Vannfallet i elva var kraftkilden til vekst og utvikling. Langsmed elva, fra utløpet av Næra og ned til Mjøsa, vokste det frem ulike virksomheter. Møller og sagbruk lå jevnt nedover langs elveløpet. Fossen gård, med mølle, vadmel-stampe og sag, ble ryddet ved fossefallet i Moelva. Når gården ble ryddet er det ingen som vet. Det er ikke kjent når det første kvernhuset ble bygget, ei heller om det var gårdsbruket som kom først eller om det var kverna som ga grunnlaget for gårdsbruket, men offentlige dokumenter kan stadfeste at kvernbruket var i drift på 1600-tallet.

Det var stor aktivitet og mange bygg på Fossen: Et treetasjes tømret møllehus (dette står den dag i dag, men er flyttet lengre opp på den andre siden av elva), et tømret stampehus, et vannsaghus og et korntørkehus, i tillegg til Fosstuggua og hus for dyra. Midt på 1600-tallet oppgis det at garden fødde ni fe og to hester. (Stampe er å varme opp og støyte ullstoff eller karda ull som er fukta med såpe eller kjemiske middel, slik at fibrene tover seg til filt. Ref. Store Norske Leksikon). Fosstuggua var på omkring 40 m2, og her bodde hele bonden/mølleren med sin familie. Det var ikke store plassen, og det kunne være surt og kaldt nede ved elva. Vi kan se tuftene etter stua like ved stien. Det antas at den gamle tømrede bygningen som står oppe i Fossvegen må være denne stua. Den har på et tidspunkt blitt flyttet oppover. Det var slett ikke uvanlig at tømrede bygninger ble tatt ned og flyttet på, for så å bli satt opp igjen, selv om dette var lenge før motoriserte kjøretøyer kunne frakte tømret av gårde.

Gården ble etter hvert flyttet til den andre siden av elva, lengre oppe i lia, på solsiden. Når dette fant sted er også usikkert, men i matrikkelen av 1723 står det at gården ligger i baklia og at jordarten var kold og frostlænt, så det kan tyde på at den fremdeles lå nede ved elva på denne tida.

Er dette Fosstuggua som stod nede ved fossfallet? Denne tømrede bygningen står i dag oppe i Fossvegen på Fossenfeltet.Foto: Ringsaker kommune

Fosskverna ble nedlagt i 1897, men du kan se rester etter fundamentet som bygget stod på inntil elva nedenfor fossen, og man kan ane konturene etter brukaret som gikk over toppen av fossen og vegen som førte oppover mot det vi kaller Åsmarkvegen i dag. Kvernhuset ble flyttet opp på gården og tatt i bruk som stabbur. Du ser det når du kjører langs Åsmarkvegen, der står det så fint i hellinga ned mot vegen. Hovedhuset på gården ble bygget litt lengre opp, og står i dag i utkanten av byggefeltet på Fossen. Bygningen som vi ser i dag, ble satt opp etter krigen, da den opprinnelige gårdsbygningen ble satt i brann under dramatiske krigshandlinger i april 1940, og brant ned til grunnen. Les mer om dette i Årbok fra 1985 / Ringsaker, Veldre og Brøttum Historielag, side 66-71

Kilder/les mer: 
Årbok 2004 / Ringsaker, Veldre og Brøttum Historielag, side 42 – 46
Årbok 2018 / Ringsaker, Veldre og Brøttum Historielag, side 31 – 32
Årbok 2019 / Ringsaker, Veldre og Brøttum Historielag, side 33 - 34

Hvor: I krysset Åsmarkvegen og Fossvegen går det en tursti til høyre ned mot elven. Følg skilting til Fossbrua, ca. 200 m. Kryss brua og ta til høyre ca. 100 m. Tuftene etter stua kan sees ned mot elva.
Parkering: Ved Fossen skole
Kart: Se kartbeskrivelse til Fossen gård

4) Mjøsbrubommen, Moelv

Skipstrafikken har hatt lange tradisjoner på Mjøsa, og fraktet både varer, folk og fe i alle retninger. Jernbanen og bilene overtok etter hvert for båtene langs etter fjorden, men tvers over innsjøen holdt både isveiene og fergene stand lenge. Isveiene har heldigvis blitt historie, og åpningen av Mjøsbrua i 1985 ble slutten på den kommersielle nytteskipstrafikken på Mjøsa. 
Kong Olav takket nei til å åpne brua, men Kronprins Harald ville! 16. november 1985 ble Mjøsbrua åpnet med hornmusikk og flagg, fest og fyrverkeri.

Tanker og ideer om ei bru over Stor-Mjøsa hadde vært tenkt i mange år. NSB la ned mye arbeid i forarbeidet. Kanskje var det deres initiativ og arbeidsinnsats som førte til at brutanken modnet og fikk fotfeste. Skulle brua gå mellom Hamar – Nes – Gjøvik, Gjøvik – Gaupen eller Moelv – Biri? Flere krysningspunkt ble kjempet for. En undersjøisk tunnel var også en tanke. Lokaliseringsdebatten gikk friskt og store framtidstanker ble tenkt. Etter en lang og hard kamp mellom de stridene partene, samlet de seg om krysningen Moelv – Biri.

Hele Mjøsbru-prosjektet må kunne kalles en modningsprosess, som gikk over svært mange år. Biltrafikken var stor og behovet for oppgradering av vegnettet likeså. Løsningen var ikke åpenbar, men valget på en øst-vest forbindelse med krysning mellom Moelv og Biri løste mange utfordringer. Lillehammer by sin trafikkbelastning gjennom sentrum ble løst da brua førte til at hovedvegen (E6) gikk på vestsiden av Mjøsa mellom Lillehammer og Moelv, og ferdselen forbi Lillehammer lett kunne legges utenfor sentrum. Dermed slapp man samtidig unna en krevende og kostbar byggeprosess med ny E6 over Brøttum. Naturmiljøet i nordre Ringsaker ble skånet fra store inngrep og nye riksveg 4 mellom Gjøvik og Lillehammer ble bedre utnyttet. Likevel skapte plasseringen av brua bekymringer for reduksjon av friluftsområde og strandlinje ned til Mjøsa.

Mjøsbrua var prinsippgodkjent i Stortinget allerede i 1967/68, men det tok 18 år før den var realisert. Det ble opprettet et andelslag for bygging og drift av brua, A/L Mjøsbrua. Kommunene Ringsaker, Gjøvik, Lillehammer og Hamar, samt Hedmark og Opplands Fylkeskommuner, ble lagets andelseiere. Statens Vegvesen hadde en sentral rolle i prosessen med brubyggingen, men ble ikke eiere av brua. Det måtte lånes penger til bruprosjektet, og tilbakebetalingen skulle finansieres gjennom bompenger. Bilistene skulle ta regningen. Bompengeordningen ble satt til å vare i 20 år, men biltrafikken økte i enormt tempo og brua ble nedbetalt på halve tiden. Etter 10 år ble bomstasjonen historie og bompengene forsvant.

Bomstasjonen med betjente buer og bommer ble lagt på Hedmarkssiden, i forkant av miljøtunnelen som går under Puttenvegen. Stasjonen ble betjent manuelt døgnet rundt. To personer tok betalt, en i hver kjøreretning. På natten var ikke trafikken større enn at én person måtte greie det alene. Ved mye trafikk ved typiske utfartsdager som ferier, helger eller idrettsarrangement, ble det åpnet en fil ekstra ved bomstasjonen. I alt slags vær og temperaturer satt bombetjentene med armen ute, klar for å motta bompenger.

Billett måtte løses med mynter eller sedler. Dette var før elektroniske kort og muligheter for tæpping eller vipps fantes, og noen form for betalings-app lå hinsides langt fram i tid. Eneste alternative betalingsform var kjøp av såkalte «hefte» hvor man forhåndsbetalte for ti passeringer og fikk ti kvitteringer som måtte leveres til bomvakta ved hver enkelt passering. Ingen kjørte gratis, regelen som sa at alle skulle være med på spleisen ble strengt praktisert, selv kongen betalte. Det var vel bare utrykningskjøretøy som fikk unnslippe.

Ved vaktskifte bar bombetjentene 10-liters bøtter med penger ned til kontoret for opptelling. Det var automatisk telling av bilpasseringer i vegen, så oppgjøret måtte stemme på kronen. Da safen var full, ble pengene kjørt til banken i en helt ordinær personbil. Store summer ble transportert uten noen form for sikring for verken personell eller penger. Det fortelles om turer, spesielt etter pinshelg, den store utfartshelgen i året, hvor bilen som dro til banken var så baktung at det nesten skrapte nedpå på tur oppover Marisagvegen mot Moelv. Bompengene strømmet inn. Brua ble nedbetalt i rekordfart, og bomstasjonene ble fjernet. Siden har det vært gratis for bilisten å ferdes over Mjøsbrua.

Kilder/les mer: 
Mjøsbrua: https://farkiv.no/nettutstillinger/samferdsel/veier/mjosbrua
Johnsen, E. 1992  Mjøsbrua: en vandring i veghistorien. Statens vegvesen, Hedmark og Oppland.
Dølavegen - Isveger på Mjøsa: https://farkiv.no/nettutstillinger/samferdsel/veier/dolavegen
Johnsen, E. 1992  Mjøsbrua: en vandring i veghistorien. Statens vegvesen, Hedmark og Oppland

Hvor: Fra Moelv brygge, ta gangbru over elven og gå oppover, parallelt med E6, til flata. Her er QR-koden.
Parkering: Ved Moelv brygge
Kart: Se kartbeskrivelse til Mjøsbrubommen 

5) Kong Rørek Dagsson, Moelv

Dette er historien om kongen av Hedmark og Ringsaker som lett kunne ha endret Norgeshistorien. Rørek Dagsson var den fremste av Opplandskongene som stod opp mot Olav Haraldsson i hans kamp for å underlegge seg og kristne landet på 1000-tallet. Og kanskje var det nettopp Moelv, nærmere bestemt ute i Ringsakerbygden, at ett av de avgjørende slagene i samlingen av Norgesriket fant sted i  1017.

For godt over 1000 år siden var Norge delt inn i mange land, riker og lovområder, og det var flust med småkonger. Ringsaker var en del av Opplandene (dette området omfattet Hadeland, Ringerike, Toten, Land og Hedmark med Biri og Vardal, Romerike og Odal og Solør) og holdt seg med egen konge. Det vil si at det var to brødre som regjerte i Hedmark, Rørek og Ring Dagsson. Ringsaker var et viktig maktsenter i Hedmark på 1000-tallet, og det kan gjerne ha vært i området rundt der Ringsaker kirke står i dag at Hedmarks konge holdt hus.

Olav Haraldsson, også kjent som Olav Digre og etterhvert Olav den Hellige, var konge i Norge i perioden 1015 – 1028. Denne kongen har satt dype spor etter seg. Han førte rikssamlingen av landet videre, og spilte en viktig rolle ved innføringen av kristendommen i landet. Aller størst betydning har han fått som rikshelgen etter sin død i slaget på Stiklestad i 1030. Olav den hellige ble den evige kongen av Norge. Sykehus, festival, spel, oppkomme av vann, skoler, kongelige ordner, og ikke minst utrolig mange kirker og kapeller, er oppkalt etter denne kongen og helgenen.

Olav var ikke født som konge, men var av kongsætt. Han kjempet seg til kongetittelen og samlet riket med sverd, øks og sølvpenger. Småkongene på Opplandene ble spurt om å støtte Olav og bidra til å gjøre han til enekonge over landet. Kong Rørek av Hedmark var ikke så ivrig på å støtte kongeprosjektet til Olav. Han var tvilende, men sammen med de andre småkongene på Opplandene, ble det enighet om at de skulle gjøre han til konge av Norge. Da de hørte at kong Olav tvangskristnet, drepte og terroriserte folk, vendte de seg mot han og bestemte seg for å ta han av dage. Kong Rørek var visstnok ikke så ivrig på det heller, men lot seg overtale. Historien som utspiller seg så, har fått forholdsvis stor plass i Snorres kongesagaer. Her fortelles det at småkongene samlet seg på Ringsaker for å drøfte motstanden mot kong Olav. Planen om å bli kvitt kongen gikk skeis, og de ble selv overrasket på morgenkvisten av Olavs menn. Småkongene ble straffet på ulikt vis, flere ble sendt ut av landet, en fikk skåret ut tunga, mens Rørek ble blindet og tatt til fange. Det fortelles at kong Olav syntes det var stas at han greide å overvinne fem småkonger uten å drepe noen av dem. Rørek måtte følge med Olav på hans reiser, som et slags levende bevis på hans triumf fra Hedmarken.

Kong Olav stod på og ga seg ikke før hele Hedmark var kristnet. Hov ble revet, kirker ble reist og prester satt inn. I Ringsaker ble det også reist en kirke, der det gamle hovet hadde stått. Den første kirken var nok en trekirke, og forløperen til Ringsaker kirke. Norgeshistorien kunne brått ha tatt en annen retning om kong Rørek og de andre småkongene på Opplandene hadde våknet litt tidligere den morgenen, eller rett og slett døgnet den skjebnesvangre natten i 1017.

Kilder: 
«Heimskringla» av Snorre Sturlason

Les og hør mer: 
«Røreks saga» av Egil Enemo, 2018 (skjønnlitterær tekst)
Interessert i historien om Norges konger gjennom tidene? Hør NRK-podcasten med Kongerekka

Hvor: Ringsaker kirke, Storgata 550, 2390 Moelv. QR-koden står på nordre parkering.
Parkering: Ved Ringsaker kirke
Kart: Se kartbeskrivelse til Ringsaker kirke

6) Nes kirke (Ullinhofs* kirkja á Nese), Tingnes

Det hele startet med en offerplass i førkristentid, med et hov. Et hov hvor det ble ofret til den norrøne guden Ullins** ære. Hovet måtte nok gi tapt da Olav Haraldsson (senere kalt Hellige-Olav) reiste rundt og kristnet folk. Antagelig ble en trekirke først reist der hovet hadde stått, og på 1200-tallet oppgradert til et byggverk i kalkstein. 

I Norge står kirkene i en særstilling som kulturminner  og utgjør en sentral del av den norske kulturarven. De forteller om opptil 1000 års kulturhistorie og viser det ypperste nasjonen har produsert innen arkitektur, kunst og håndverk. Kirkebygget har mange steder vært det eneste eller det mest markante offentlige bygget i lokalsamfunnet, i bygd og by.

Helt til ut på 1800-tallet var kirkene det viktigste møtestedet. Kirkene hadde også en viktig administrativ rolle for statsapparatet. Sammenlignet med for eksempel Sverige og Danmark, har Norge historisk hatt svært få monumentalbygg. Man kan derfor uttrykke at kirkene er enda viktigere kulturminner i Norge enn i våre naboland. Kirkene er viktige kulturminner, i tillegg til å være menighetskirker, kulturarenaer og samlingssteder for livets høytider.

Starten på Nes kirke slik vi kjenner den i dag, antas å ha vært rett før år 1250. Et avlangt bygg, med kor og skip i samme høyde, en langkirke, var begynnelsen på dette vakre byggverket av kalkstein. Kirken var trolig uten tårn i starten, slik det var med så mange av de eldste kirkene. Langskipet og tårnfoten ble bygget flere hundre år senere, og på slutten av 1600-tallet fikk kirken den korsformen som vi ser i dag. Det skal ha blitt brukt stein fra domkirkeruinene på Hamar til denne utvidelsen. Et privat gravkapell ble også oppført mellom sakristiet og kirkens nordre fløy, men dette gikk tapt under en brann og ble ikke satt opp igjen.

Kirken ble rammet av brann for første gang på 1600-tallet. På slutten av 1700-tallet slo lynet ned i kirketårnet med en forferdelig brann som resultat, og drøye 100 år etter brant kirken nok en gang. Denne gangen startet brannen av det man må kalle en arbeidsulykke under arbeid med reparasjon av kirketårnet.

Ikke bare brann har herjet med kirken, men også vann - flomvann fra Mjøsa. I 1789 kom «Storofsen», den største flommen som har vært i Mjøsa. Det fortelles at Mjøsa steg så mye at hele kirkegulvet ble stående under vann og at vannet rakk langt opp på kirkebenkene. Denne flommen gjorde stort inntrykk,  og historiene om brudeparet som ble viet i båt inne i kirken og kirketjeneren som var så uheldig å drukne i gravkjelleren, lever videre den dag i dag.

Kirkens inventar er fra ulike tidsperioder. Mye har gått tapt i brann. Døpefonten, laget av Lars Pinnerud***, og bispestolen fra 1700-tallet ble reddet ut fra brannen sammen med kirkesølv, alterklær og kirkens hellige kar. Også hovedinngangsdøren har blitt berget fra brann.

Inne i kirken, mellom koret og sakristiet, er det en jerndør som også er interessant. Denne antas å stamme fra det som var domkirken på Hamar. Døren er rundbuet med påklinkede jernplater og små rosetter. Over dørlåsen er det festet et bånd av tinn, med følgende innskrift «Ave Maria Gracia». Det antas at nåværende sakristi opprinnelig har vært et Maria-kapell, og at dette var døren inn.

Under brannen i 1888 gikk også kirkens andre altertavle opp i røyk. En stor kristusfigur av gips, utført av Mathias Skeibrok****, ble satt opp som en erstatning for altertavlen. Denne figuren ble under en restaureringen av kirken byttet ut med et enkelt kors. Gipsfiguren kan sees i våpenhuset i dag. De omfattende restaureringene som ble gjennomført i kirken i 1961 – 64, bidro til nytt orgel som ble flyttet fra inngangen ved langskipet til nordre fløy. Nye stoler kom til og prekestolen ble flyttet tilbake dit man mente den opprinnelig hadde stått da kirkens siste fløy ble bygget på 1700-tallet.

Nes kirke har omkring 450 sitteplasser. Den er et automatisk fredet kulturminne. Alle kirker oppført før 1650 er automatisk fredete. I tillegg er også kirkegårder og gravminner eldre enn 1537, samt samiske gravlegginger og gravminner fra år 1917 eller eldre, automatisk fredet.

* Ullingshof, av gudenavnet Ull og hov, hedensk tempel.
** Ull: gud i norrøn mytologi, også kalt skiguden, bueguden, jaktguden og skjoldguden. Sønn av Siv, tordengudens Tors hustru. Siv hadde fått Ull før giftemålet med Tor, Tor tok Ull som sin fostersønn) (Ull betyr den ærerike)
*** Lars Pinnerud, Ringsaker  (1700 – 1762) gårdbruker og treskjærer
**** Mathias Skeibrok, Lista/ Kristiania  (1851 – 1896): norsk billedhugger

Kilder/les mer: 
Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes og Ringsaker og Veldre Historielag, 1995) s.37 – 42 (v/ Gunnhild Kolstad)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993) s. 637

Hvor: Nes kirke, Bryggevegen 3, 2350 Nes, QR-koden står innen for kirkemuren
Parkering: Ved kirken
Kart: Se kartbeskrivelse til Nes kirke 

7) Bygdeborg, Trostberget på Nes

På Trostberget på Nes finnes rester etter en bygdeborg. Borgen var sannsynligvis en del av en forsvarskjede som besto av 12 bygdeborger. Den dateres til eldre jernalder, folkevandringsperioden omkring år 400 – 600 e.Kr.. Det er funnet spor etter 400 – 500 bygdeborger i Norge. I dag kan disse gjenkjennes som steinrøyser eller murrester langs kanten av bratte knaus og åser. De fleste ligger på Østlandet og i Sørvest-Norge. Bygdeborgene ble bygget i perioden 500 f.Kr – 500 e.Kr. 

Borgrestene på Trostberget ligger høgt og fritt med vidt utsyn utover bygda, cirka 383 m over havet, og består av en indre og ytre mur. Den ytre muren ligger rett nedenfor kollen i sør, og går i en bue fra sørvest til sørøst. Den består av jordblandet stein og er 80 meter lang. Den indre muren følger kollens toppkant i sørvest og nordøst. Den begynner i vest og følger kollens kant retning sørøst. Den kan sees som en jordvoll i terrenget og var ved befaring høsten 2009 gjengrodd av gress og kratt. Den forsvinner nesten i kollens sørøstlige hjørne, hvor det er kjørt traktor/skogshogstmaskin i forbindelse med skogshogst. Lengde til hit er 38 meter. Den finnes igjen lengre nord på kollens østlige side, hvor den går rett nordover og stanser ved spissen til kollen, lengde 57 meter. Denne delen av muren består også i stor grad av jordblandet stein. Avstand mellom indre og ytre mur i sør varierer mellom 19-33 meter, målt fra ytterpunktene til den indre muren. Murenes bredde varierer mellom 5,6 meter til 6,7 meter. Mellom indre og ytre mur i sør går det en steinstreng, det er usikkert hva dette er. Området innenfor den ytterste muren er på cirka 3 mål.

Perioden da borgen antas å ha blitt reist, kalles for folkevandringstiden. Det var urolige tider og forskansningene ble bygd for vakthold og forsvar eller som midlertidige tilfluktsted. Det finnes ruiner av utallige bygdeborger i Norge, og vi kan se rester etter hele åtte anlegg bare i Ringsaker. Bygdeborgene ligger gjerne på steder som antas å ha hatt strategisk betydning, og med god utsikt over den nærliggende bygda. Forsvarsverkene består ofte av enkle tørrsteinsmurer og er gjerne anlagt på små og bratte koller som nesten er utilgjengelig fra flere kanter. Der adkomsten var lettest ble det gjerne forsterket med palisader. Huskonstruksjoner har man sjeldent funnet rester av innenfor bygdeborgenes murene, men mange av borgene har hatt tilgang på vann gjennom brønner eller naturlige kilder. Ved bygdeborgen på Stein i Moelv ser en tydelig et søkk i terrenget der det antas å ha vært tilrettelagt for en vannkilde.

Kilder/les mer: 
Hagen, Anders og Skjeseth Steinar (1991): Ringsakboka 1 Opphavet. Brøttum-, Ringsaker- og Veldre Historielag 

Hvor: Ta av fra Bergsmeierivegen på Nes og følg Kjendligutua. Ta til høyre etter 1,3 km. og følg gutua videre 750 m. Ta til høyre. Følg traktorveg mot beiteområde, etter ca. 200 m. sees en grind til høyre, inn på beiteområdet. (Parkering ved vedplass litt lenger inn.) Følg henvisningsskilt fra grind. Folk oppfordres til å klatre over gjerdet. Her er sau, og grinda skal alltid lukkes. Følg vegen mot toppen.
Parkering: Ved vedplass ca. 250 meter innover traktorvei
Kart: Se kartbesrkveilse til bygdeborgen på Trostberget 

8: Nora fabrikker, Brumunddal

Langs Ringsakervegen ligger fabrikken som begynte som Opplandske konservesfabrikk i 1939. Foredling og salg av frukt og bær, grønnsaker og mineralvann var fabrikkens kjerneområde. Nora overtok i 1953. Fabrikken var en stor arbeidsplass i Brumunddal, med en betydelig andel kvinner, og ble utvidet med nye lokaler flere ganger.

I 2016 la Nora ned sin virksomhet i Brumunddal. Teglsteinsbygningene har estetiske og arkitektoniske kvaliteter, tegnet av den kjente arkitekten Rolf Prag og oppført i 1948. Bygningene føyer seg inn under den funksjonalistiske byggestilen. Kontorbygningen er påbygd med en halv etasje i front og har senere fått saltak. Begge bygg hadde opprinnelig flate tak. I forkant av kontorbygningen var det opprinnelig et velstelt grøntanlegg. Bilen på bildet, en Chevrolet Style Line De Luxe fra 1951, var i sin tid Noras direksjonsbil.

Hvor: Ringsakervegen 17, 2383 Brumunddal
Parkering: Parkeringsplasser i sentrum
Kart: Se kartbeskrivelse til Nora fabrikker 

9) Gravrøys, Langodden

Gravskikkene i Norge har variert mye frem til innføringen av kristendommen. Kremasjon (branngrav) jordfestegrav, gravgaver og valg av gravsted og utforming av selve graven har forandret seg gjennom ulike perioder av forhistorien. Det er funnet få graver i Norge fra steinalderen, så kunnskap om denne tids gravskikk er gjerne basert på funn fra Sverige og Danmark. Gravfunn er imidlertid den største funnkategorien ifra jernalderen, og oppfatninger om datidens samfunn og kultur har vært basert på nettopp gravmateriale.

I løpet av bronsealderen og jernalderen (1700-500 f.Kr.) ble byggingen av synlige gravminner i form av gravhauger eller gravrøyser vanlig. Det ble en skikk å gravlegge de døde i en haug. De døde skulle være synlige for ætta også etter at de var sendt til dødsriket, og ble gjerne gravlagt i steinrøyser eller i jordhauger. Gravhaugene er enten plassert alene på gården, eller de er lagt sammen i gravfelt. Ofte finnes gravhauger og gravfelt i relasjon til åsrygger og gamle ferdselsveier. Gravhaugene kan variere i størrelse og innhold. I dag er mange gravhauger gjengrodde og lite synlige i terrenget. På slutten av bronsealderen avtok praksisen med de store monumentale gravhaugene og gravrøysene, og færre gjenstander ble med i gravene. Skikken med kremasjon ble mer utbredt. Urner med brente beinrester kunne bli nedlagt i gamle gravhauger, eller under flatmark uten å være så synlig overflatemarkering. Etter en periode med enklere gravskikker, kom tradisjonen med gravhauger tilbake, og gravgavene ble større og flere. Etter hvert kom også vikingenes skipsgraver, hvor avdøde ble begravd i skip. Det er få gravfunn av denne typen, så det tyder på at dette var en gravskikk forbeholdt noen få utvalgte.

En gravrøys er en gravhaug som utelukkende er bygget opp av stein - av naturstein eller bruddstein. Steinstørrelsen varierer, men det er nesten aldri brukt småstein i gravrøyser. De fleste gravrøyser er runde i formen. Avlange finnes også, men disse må betegnes som sjeldent. Noen gravrøyser kan ha antydning til kantstein. Det kan være vanskelig å se forskjell på en rydningsrøys og en gravrøys, og det er ikke utenkelig at en gravrøys sekundært kan ha blitt rydningsrøys om stein fra dyrkning har blitt kastet der. Røysa er da gjerne dekket med mindre stein. Gravrøysene som fenomen var ikke utelukkende bare i bronsealderen, men er kjent fra yngre steinalder til sen vikingtid.

Gravrøyser finnes mange steder i Norge, naturlig nok særlig der det har vært god tilgang på stein. Ofte ble gravrøysene etablert på svært synlige steder i landskapet, slik at de kunne sees fra en ferdselsåre enten på vann eller på land.

Langodden er et * naturreservat som ligger ute på en odde ute i Furnes fjorden (Mjøsa), sør i Ringsaker kommune. Den ytre delen av odden har blotninger av ringsakerkvartsitt med fossilførende lag og gravrøys fra bronsealder. Ytterst på Langodden er det en stor gravrøys som henvender seg til fjorden, og en mindre ødelagt gravrøys bakenfor. Gravfeltet er sårbart for ødeleggelser i et området som er et mye brukt turområde. Langs Mjøskanten i Ringsaker finner vi utallige gravrøyser, blant annet på Helgøya og langs strandkanten i Moelv-området.

*Naturreservater
Naturreservater er den strengeste formen for områdevern etter naturmangfoldloven. Dette er områder som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, representerer en bestemt naturtype, har en særlig betydning for biologisk mangfold, utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller har særskilt naturvitenskapelig verdi. Ref: www.miljødirektoratet.no

Hvor: Kjør Strandvegen, ca 500 m. forbi avkjøring til Fiskely badestrand. Parkering på høyre side. Gå ca. 300 m. til bolighus, følg stien ned til høyre til du kommer ytters på Langodden. Steinrøysa ligger på et høydedrag, godt synlig.
Parkering: En liten parkeringsplass langs Strandvegen, cirka 500 meter etter avkjøringen til Fiskely badeplass
Kart: Se kartbeskrivelse til gravrøysa på Langodden

10) Historisk vegfar, Furnes

I Norge var det bare stier og tråkk, og etter hvert kløv- og rideveger i tida før 1600-tallet. Det var få kjørbare veger. De første vegfar skriver seg tilbake til steinalderen, allerede da beveget folk seg over store avstander. Da husdyrhold og korndyrking vant innpass ble folk mer bofaste og vegfar ble formet etter regelmessig ferdsel av folk og fe mellom gårder, beiter og åkre og etter hvert mellom bygdene.

Utover i jernalderen ble vegnettet omfattende og vi fikk blant annet sammenhengende vegfar mellom ulike landsdeler, og mellom forskjellige bygder. Denne utviklingen startet allerede i bronsealderen. Disse tidlige vegene blir ofte kalt for hulveger på grunn av den u-lignende formen vegfarene har fått etter slitasje fra hester og mennesker som har ferdet på disse vegene i flere tusen år. Man forsøkte å legge vegene utenom spesielt våte partier, og derfor ligger hulvegene ofte høyt i terrenget. Der hvor man ikke kunne unngå våte myrer, bygde man såkalte kavleveier eller kavlebruer. Dette er enkle trestokker lagt ned i myra slik at de fungerte som flåter eller bruer som man kunne gå, ri eller kjøre over. Der jordsmonnet var dypt nok, kunne hulvegene over tid bli så dype at selv reisende til hest eller med vogner ikke ville være synlige over kanten på vegen. Dette var først og fremst et fenomen man kjenner fra Fastlands-Europa og England. I Norge er jordsmonnet de fleste steder ikke dypt nok eller er av en annen beskaffenhet.

Vi kan se rester etter flere gamle vegfar og hulveger i Ringsaker, men det er bare stumper eller stykker igjen av det som var sammenhengende vegstrekninger før kjørevegenes tid. Gamle veger og vegfar er vanskelig å datere. Man finner gjerne gravhauger, varp og andre vegmerker langs de eldste ferdelsårene. De første offentlige vegene i Innlandet var den Den Trondheimske Kongeveg (den eldste gikk øst for Mjøsa og den yngste ble etablert på vestsiden), Den Wingerske Kongeveg til Kongsvinger og Den Østerdalske Kongeveg. Vegene erstattet de gamle ride- og kløvvegene fra middelalderen og postvegene fra 1600-tallet. Byggingen av kongevegene deles i to perioder: Den tidligste fra ca. 1624 til 1765, og den siste fra ca. 1765 til 1824. De første kongevegene i Norge var stort sett en liten oppgradering av middelalderens rideveger, slik at de ble kjørbare for hest og vogn. Den gamle linjeføringen ble beholdt, men vegene ble jevnet litt ut. Vegene hadde normalt ikke grøfter og gjerne en lav steinmur på utsiden. 

I den andre fasen, fra rundt 1765, var «det franske prinsipp» idealet – vegen skulle gå mest mulig rett frem, ha god drenering og en godt oppbygd vegbane. Bratte stigninger ble gjerne resultatet av dette. Prinsippet om rett veg var rådende fram til rundt 1850, da lot man heller vegene følge terrenget igjen rundt åser og fjell, populært kalt "bøtte- eller grytehankprinsippet". Eksempler på «det franske prinsipp» er kongevegene over Filefjell og Dovrefjell.

Den Trondheimske Kongeveg gikk gjennom Ringsaker. Og i Furnes ser vi to nesten parallelle veger som den dag i dag kalles for kongsveg, Gamle kongsveg og Kongsvegen. Midt i mellom disse har vi et kryssende vegfar som skriver seg langt tilbake i tid. En vegstubb fra middelalderen, trolig enda eldre. I følge tradisjon skal hulvegen ved Sandtjernet i Brumunddal ha gått over i kavlebruer. Det vil si runde eller kløyvde tømmerstokker som ligger tett inntil hverandre, oftest på tvers av veg retningen, for å hindre at den farende sank ned i myra.
I dag er disse overgrodd og borte, men kavler ligger i et vått, surt og oksygenfattig miljø, som myrer er, råtner de svært sakte og kan holde i mange år. Ei kavlebru fra middelalderen finnes på Norsk vegmuseum.

Utvikling av samferdselsårer:
Veger eldre enn 1650: stier og tråkk, kløv og rideveger
Ingen fast etablering utover den formen vegen fikk etter bruk, men allerede fra 1200 tallet har plikt til vedlikehold og rydding av vegfar vært lovfestet. Ansvaret ble lagt på bøndene, og krav om vedlikeholdet var tilpasset onnene i jordbruket. Etter hvert tok det offentlige ansvar for utbygging og drift av vegnettet.

Veger fra perioden 1650 – 1770: Viktige veger for hest og karjol
Veger bygd mellom 1770 – 1850: Et hovedvegnett bygd for hest og vogn
Veger bygd mellom 1850 – 1912: Chausseer bygd for hest og vogn
Veger bygd mellom 1912 og 1960: Chausseer etter hvert tilpasset biltrafikk
Veger bygd etter 1960: Bilen blir allemannseie og utviklingen går raskt fra et felt grusveg til firefelts asfalt

Kilder/les mer: 
Terje Gansum (2002). Hulveger – fragmenter av fortidens ferdsel (PDF). Tønsberg: Kulturhistorisk forlag. ISBN 82-92069-07-0.
Reidar Fønnebø (2004). Oldtidsveger, slep og kongeveger i Oslo og på Østlandet. Oslo: Orion. ISBN 82-458-0645-5.
Innlandet fylkeskommune: Veihistorie
Jan Adriansen ( 2021). Gamle veger og vegfar. Statens vegvesen og Riksantikvaren ISBN 978-82-303-5265-6
Se kart over hvor Kongevegen har gått gjennom Ringsaker

Hvor: Parker ved Karmel, Furnes menighetshus, i Gamle Kongsveg. Følg vegen til du kommer til Gamle Kongsveg 103. På oversiden av huset går det en sti inn til venstre. Følg denne til du kommer til et område med skog på begge sider, ca. 200 meter. Der ligger vegfaret. 
Parkering: Karmel menighetshus, Gamle Kongsveg
Kart: Se kartbesrkivelse over det historiske vegfaret i Furnes

Her finner du informajon om kulturminnene som var med i Ti på hjul 2021. 
Se pdf-versjon av turbrosjyren 2021

1) Seterdrift i Ringsakerfjellet 

Seterdrift i Ringsakerfjellet helt siden middelalderen? Ja, så langt tilbake kan man følge historien i skriftlige kilder og kanskje enda lengre.  Det har imidlertid vært flere hundre år hvor aktiviteten har vært lav, og mange områder som har ligget øde før de så har blitt tatt opp igjen. Nedgangstider i form av pestepidemier la mange gårder i bygdene øde og følgelig ble behovet for beitemark i fjellet ble mindre. I oppgangstidene økte behovet igjen.
På 1700-og utover 1800-tallet så hadde de fleste gårder tilgang på en seter å sende buskapen til i sommerhalvåret. Det var faktisk påbudt en periode å sende krøttera til fjells for ikke å bruke opp beite og vinterfôret i bygda. Bare de dyrene en trengte for melk i husholdningen var da hjemme på gården.

Ordet seter kommer fra norrønt setr som betyr sete, bosted eller tilholdssted. Støl går tilbake til gammelnorsk stǫðull, en plass der buskapen ble samlet og melket. Stort sett finner vi støler på Vestlandet, i Agder og Telemark, mens vi  i resten av landet bruker ordet seter.

De første seterhusene som ble satt opp var nok bare små steinhytter til vern mot rovdyr. Da disse så ble inngjerdet, til ei kve, så vi fikk den første stølen eller setra. I våre områder har begrepet støl blitt til stil, et navn vi kjenner igjen fra mange setervanger i Ringsakerfjellet, eks. Storstilen, Steinsstilen, Grimstilen og Natrudstilen. På setra fant vi fjøs for dyra, størhus som ble brukt til bearbeiding av melken og som budeia bodde i. Det var imidlertid ikke så luksuriøst innredet, kun det mest nødvendige var på plass. Mange setrer hadde også slåttlykkjer for å sikre høy til dyra gjennom vinteren i bygda. Slåttarbeid var mannsarbeid, og det var sikkert et sosialt avbrekk for budeia da slåttefolket kom til seters.

De aller første setrene lå gjerne i utkanten av sjølve bygda. Ettersom nye bruk ble ryddet, ble setrene flyttet lengre opp mot fjellet. Noen ble liggende for seg sjøl, andre plasser kom flere til og det hele utviklet seg til ei setergrend. Ei setergrend med flere var en trygghet på  mange måter, både når det gjaldt rovdyr, ensomhet og behov for hjelp. Hver gård hadde som hovedregel sine egne hus og inngjerdinger som ble kalt seterbol, og flere seterbol utgjorde en setervang. Rundt setervangen beitet kyrne, melkekua, i det området eller gjæslet som hørte til den enkelte gården.  Dyr som i større grad kunne klare seg sjøl, som ungdyr, hest og sau fikk bevege seg mer fritt i fjellet. Sauene ble i de eldste tider gjett sammen med kyrne, i frykt for ulv og bjørn. Hester fikk gå uten sko i fjellet, og ofte var det større flokker med hester fra flere garder som gikk sammen. Hestegjeteren hadde et stort område å følge med på, for hestene kunne fare langt av gårde og var sjeldent ved setervangene annet enn når de ble hentet inn for bruk eller ved skader.  

Setermåneden var den perioden en var på fjellet, det vil si fra midten av juni til midten av september. Før avreisen til seters var det mye som måtte forberedes. Provianten måtte sikres, det vil si flatbrød, lefse, brød, saltet og speket kjøtt, flesk og pølse nok for hele setermåneden. Kløvutstyr og nødvendig hjelpemidler for selve setringa måtte klargjøres og pakkes. Salt for eksempel ble vasket, tørket og finknust og tatt med til fjells for salting av smør og ost. Salt ble også brukt som godsaker til dyra. Vern mot onde makter stod også på listen. Det var ikke uvanlig at kua fikk påtegnet et kors av tjære på høyresida, og at det ble lest for kyrne ved ankomst påsetra. Ved ankomsten var det heller ikke uvanlig at budeia på sitt vis markerte sin ankomst, slik at huldra som hadde disponert setra siden budeia og buskapen dro i fjor høst fjernet seg fra seterbolet. Seterdagen eller bufarsdagen , som var avreisedagen for seterfølge, var i en festdag. Det ble mange steder markert med servering av rømmegraut, ikke bare til folket på gården, men også kjæringer og unger husmannsplassene ble invitert. Det var også vanlig at mange fulgte seterfølge et stykke på vegen, så det må ha vært litt av et syn da et stort seterfølge dro forbi. Hvilken dag seterfølge dro til seters var etter gammel tro ikke likegyldig. Lørdag og mandag var «farlige» dager, og noen mente også at en skulle være forsiktig med fredager.

Å være seterbudeie var en strevsom oppgave, og arbeidsdagene var lange, og startet gjerne da sola rant. Lokking og stell av kua, melking, ysting og kinning, vasking og koking og soping av fjøs, en evig rundgang for budeia. Og var det ei ledig stund så ble det nok fylt med håndarbeid.
Budeiene var kvinner. Det var med menn i seterfølge som hjalp til vedlikehold av inngjerdingene, og annet praktisk på setra, men disse dro raskt ned igjen til bygda. Det kunne være ensomt å være budeie, heldige var de som var budeie i ei setergrend med flere setre. 

1900 tallet blir slutten på seterdrift i fjellet. Frem til nå hadde all melk blitt foredlet på setra. Melken ble både ystet, kjernet og kokt på setra, og det var ikke lite som ble produsert gjennom en sommer på setra. Utover på 1900-tallet utvikler næringsmiddelindustrien seg i bygdene. Meieriene bygd, og bonden kan tjene penger på melka si ved å levere den direkte uten å foredle den selv. Flere holdt likevel stand i fjellet og det ble etablert noen få setermeierier som foreldet melken fra flere setrer. Videre ble det opprettet melkeruter ned fra fjellet til meierier i bygda. Dyr ble fremdeles sendt på beite i fjellet, men etter hvert ble mange seterhus stående å forfalle og uten noen aktivitet.

Gjennom 2.verdenskrig tok seterdrifta seg noe opp igjen. Mye av årsaken til dette var fôrmangelen ned i bygda, for mye for måtte tvangsleveres til okkupasjonsmakta.
Etter krigen fortsatte nedleggelsen av setrene. 1978 var nok det siste året hvor det var mulig å få kjøpt setermelk, pultost eller rømme fra ei seter i ordinærdrift i Ringsakerfjellet. 
Sau, kjøttdyr og kviger beiter fremdeles i fjellet, men budeiene er borte for lengst!

Kilder/les mer: 

Hvor: Fra Sjusjøen, kjør over Elgåsen, videre langs Birkebeinervegen, ca. 12 km. Seteranlegget ligger rett før T-krysset til Ljøsheimvegen. 
Parkering: Langs veien
Kart: Se kartbeskrivelse til seteranlegget i Ringskerfjellet

 
BIlde 1 og 2: Historiske bilder fra livet på Storstilen setergrend. Bilde 3: Budeie med vassåk og bøtter på Stenstilen seter. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

2) Sjuguttsteinen, Ringsakerfjellet

NB: Merk at post 1 og 2 er tilgjengelig fom. 10. juni pga. snø og stengte veier. 
Mellom setrene Steinstilen og Storstilen er det ei stor myr, som kalles Sjuguttmyra. I gamledager kunne man fra vegen se en svær stein ute på myra med, den såkalte Sjuguttsteinen. I dag er vegetasjonen mellom vegen og myra blitt så kraftig at en må vite om steinen for å finne den. Det er knyttet et sagn til steinen, som har vært levende på folkemunne i lange tider. Det sies at det har vært tradisjon at sagnet ble fortalt hver gang et seterfølge passerte myra.

Sagnet er som følger: I juli år 1600 skjedde det en underlig hendelse med sju gjetergutter mellom setrene Storstilen og Steinstilen i Ringsaker. Fem av guttene skal ha vært fra Nes og to av guttene fra gamle Ringsaker. De sju guttene ble uenige om havnegangene for buskapen sin. Uenighet vokste seg så sterk at de ble enige om å sloss for områdene. De laget seg kårder av einer eller bresk, og la de i sola for at de skulle bli harde og tørre. Kampdag ble avtalt. De sloss tre mot tre, mens den sjuende gutten førte kommandoen. Fektingen varte en stund, men det gikk så ille at den ene etter den andre ble stukket i hjel, inntil det bare var én igjen, og denne angrep i fortvilelsen kommandøren og sa «Du kommanderer ikke rett!» Han ble så hardt såret at han gikk hjem til Storstilen med tarmene i skjorteflaket. Der fortalte han om hva som hadde skjedd, før han gikk tilbake til kampstedet og drepte seg selv.

Med sagnet følger det en historie om at guttene skulle ha vært inspirert av en hendelse på Skapal på Ringsaker, en tvekamp mellom to adelsmenn, der den ene drepte den andre.
Om det var fekting for moro skyld eller en konflikt som lå bak guttenes påfunn vites ikke, men at kampene kom helt ut av kontroll er ubestridelig.

Som med de fleste sagn så tror man at det kan ligge ei virkelig hending til grunn for historien. Det er vanskelig å skulle tidfeste den brutale hendelsen, men 1700-tallet er nevnt i flere versjoner av historien. Det er imidlertid ikke funnet noe om disse dødsfallene i Kirkeboka fra ¨år 1726 – 1740, og eldre kirkebøker finnes ikke.

Kilder/les mer: Årbok 1981, Ringsaker Historielag, / «Sagnet om Sjuguttsteinen»,  Anders Gjørslie

Hvor: Ca. 12. km fra Sjusjøen. Kjør over Elgåsen, videre langs Birkebeinervegen. Ta til høyre mot Ljøsheim ved Storstilenkrysset.  Sjuguttsteinen ligger på venstre side ved det åpne myrterrenget ca. 300 meter fra krysset. Det står et skilt ved veien, og det er lagt klopper innover så du kommer tørrskodd frem.
Parkering: Langs veien
Kart: Se kartbeskrivelse til Sjuguttsteinen

3) Skog gård og «Julegildet», Brøttum

Kunstneren Lars Jordet (1865 – 1939) har gjort navnet «Skoug» kjent i norsk billedkunst. Vinteren 1895-96 malte han «Julegilde» (maleri til høyre)  med den store hovedbygningen på Skoug gård, opplyst under en blåkald vinterhimmel med stjerner og fullmåne. Tunet er snødekt og spissledene står tomme i vinterkvelden, mens stallguttens lykt kaster lys over snøfonnene. Det lyser sterkt i vinduene, og vitner om at det er inne det skjer. Det sies at folket i nabo grendene på den andre siden av Mjøsa trodde det var fest hele fjorten dager i strekk på Skoug, da bildet ble malt. Bildet ble malt utendørs, og vertskapet på gården holdt lys i alle vinduer for malerens skyld. Lyset var viktig for malerne på denne tiden, og Jordet dyrket det nyromantiske stemningsmaleriet. Bildet er i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Lars Jorde (1865 – 1939)
Jordet ble født som husmannssønn i Vang i Hedmark. Han malte landskaper, interiører, bybilder og portretter. Han var elev av Gerhard Munthe, av Alfred Philippe Roll i Paris og ved Eilif Peterssens og Harriet Backers malerskole, og studerte hos Kristian Zahrtmann i København og i Italia. Senere ble han bosatt på Lillehammer. Under inntrykk av 1890-årenes romantiske stemninger malte han til å begynne med landskaper og interiører i myke, blålige skumringstoner som Julegilde (1895–96, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet). Møtet med Italia gav hans kunst strengere holdning, med mer vekt på linje enn på farge, for eksempel Jysk landskap (1899). Avgjørende ble hans inntrykk av fransk impresjonisme i Paris 1900. Fra da av malte han helst lyse og vennlige landskaper, bybilder og portretter, ofte med vintermotiver.

Han har dekorert blant annet Vingrom kapell og altertavlen Jesu dåp til Sjøli kapell (1925), illustrerte Fridtjof Nansens Fram over polhavet (1897) og Tryggve Andersens I Cancelliraadens dage (1907). Nasjonalmuseet har i eie flere bilder av ham»

Skoug gård
Skoug er den nordligste gården i Ringsaker. Gården ligger bare noen km sør for Lillehammer, langs den gamle «Kongevegen» mellom Brøttum og Fåberg. Gårdbruker Erik Skoug (1861–1896) var svært kunstinteressert, og ham ble faktisk maler selv etter hvert.  Han inviterte kunstnere til gården, og flere kjente malerier har motiv fra livet på denne gården: 
Eyolf Soot: «Velkommen, 1890, Nasjonalgalleriet
Lars Jordet: «Julegilde» 1895-96, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet
Halvdan Strøm «Dugurskvil» 1890

Nyromantikken
Gjennom kunstens utallige former møter vi menneskets tanker, ideer og innerste drømmer og forhåpninger. Et kunstverk kan formidle stemninger og gi den som opplever den et vindu inn til følelser, til en tid eller et sted og gi et øyeblikk av strømninger i tide. Et kunstverk lever og taler til mennesker lenge etter at den som har skapt det er død.

Nyromantikken er en betegnelse på en nyorientering innenfor norsk litteratur og malerkunst ved starten av 1890-tallet. Perioden avgrenses gjerne fra 1890 til 1905. Bevegelsen sees på som en reaksjon mot realismen og naturalismen, som la vekt på å sette problemer under debatt og i mange tilfeller å skildre mennesker som produkter av arv og miljø. Som navnet tilsier representerte nyromantikken en tilbakevending til og en videreføring av romantikken, som satt subjektiv opplevelse, følelse og fantasi foran kunnskap og fornuft. I Norge stod nyromantikkens malere i motsetningsforhold til 1880-årenes hverdagsrealisme og nøyaktige landskapsoppfatning, med en mer stemningsbetont og følelsesmessig skildring som også innbefattet en evighetslengsel. Innenfor landskapsmaleriet ble tussmørkeskildringene populære; man søkte den tid på døgnet som gav mulighet for mystikk. Koloritten var kjølig med rik bruk av blått, og et emosjonelt preget blålig nattmaleri oppstod, for eksempel i Edvard Munchs Stjernenatt, (1894) og Hvit natt (1901) og Harald Sohlbergs Natt (1903) og Rondane (fullført 1914).  Nesten hele den norske 1890-års-generasjonen dyrket dette emosjonelle blåmaleriet.

Hvor:  Nordre Kongsveg 218, Brøttum. Det  hvite gårdshuset ligger langs vegen.
Kart: Se kartbeskrivelse til Skog gård

 
Bilde 1: Kunstmaler Eyolf Soot besøker Skoug gård. Fra venstre: Johs Skoug, Berthe Skoug (f. Hundskjold), Erik Skoug, Jens Skoug, Lise Skoug (f. Saksum) og Eyolf Soot. På Skaug gård malte Soot «Velkommen» hvor tre av personene på bildet sto modell. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

Bilde 2: En gruppe Lillehammer-malere ser på Eyolf Soots maleri «Fra Kallsveen» i et dørspeil på Skoug gård. Fra venstre: Ukjent, Halfdan Strøm, Frederik Collett, Erik Skoug og Eyolf Soot (med palett). Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

4) Skytestilling fra 2. verdenskrig, Ring

Da krigen kom til landet vårt i aprildagene i 1940, gikk norske soldater i stilling på Lundehøgda på Ring. Hensikten var å bygge en sterk stilling i berget som skulle holde tyskerne tilbake inntil engelske forsterkninger kom fram fra Åndalsnes. Tyskerne angrep om natten lørdag 20. april, før forsterkningene kom, og det ble intense kamper som varte hele dagen.

I fjellhyllene over gården Rise lå fjerde tropp til første Gardekompani. De lå nærmest riksvegen og fikk det hardest. De ble beskutt av maskingevær, bombekastere og kanoner, men holdt ut. Disse soldatene hadde bare vært i militæret i én måned før kringe kom. Nå fikk de sin ilddåp. Troppene ble ledet av en ung sersjant som hadde overtatt troppen etter at sjefen ble såret ved Strandlykkja noen dager tidligere.

Ved inngangen til Ringen-skaret lå tredje tropp, i husene på gården Øvre Kjos lå annen tropp, og øverst lå første tropp. Helt øverst lå ett kompani til. Dette var første linje, mens resten lå lengre bak ved Biskopåsen. Tidligere på morgenen neste dag, søndag 21. april, angrep tyskerne på nytt med forsterkninger lengre opp på Lunderhøgda. De norske troppene ble presset bakover. De britiske forsterkningene kom fram på ettermiddagen, men da var det for sent. De norske soldatene var allerede i nærkamp på Herbergskaret hvor tyskerne til slutt klarte å bryte gjennom de norske stillingene. Heldigvis klarte de norske sodatene å trekke seg ut, og reiste så nordover til nye kamper.

Sporene ette kampene i 1940 er i dag neste helt borte, men stillingene til fjerde Gardetropp i berget over Rise gård synes fortsatt godt. Dette er et helt unikt krigsminne over de som lå her og kjempet for friheten i april 1940. Det var unge gutter, de fleste fra Møre og Trøndelag. Mange ble såret og Erik Martin Devold Løken fra Ålesund falt.

Grafikk til høyre: Hamar Arbeiderblad/Jorun Refsahl/Rune Steen Hansen/Harald Sunde

Kilder/les mer: 
Harald Sunde, Ringsaker Historielag
Krigen på Hedmarken, Ringsaker og Stange Historielag
Du må våkne – det er krig, Øverland Eilert J., Lokal Historisk Forlag, Lillehammer 2001

Besøk: 
Regionalt Krigshistorisk Formidlingssenter i Moelv, Storgata 119, 2391 Moelv

Hvor: Følg Turistvegen fra Moelv mot Ring. Ta av mot Ulvenvegen. Parkering på venstre side rett etter avkjøring. Følg Turistvegen cirka 50 meter tilbake og ta av inn i skogen ved skilt lang svegen. Følg skilting oppover gjellsiden til skyttergraven.
Parkering: Parkering på venstre side rett etter avkjøring til Ulvenvegen. 
Kart: Se kartbeskrivelse til skytestillingen på Ring

5) Mo gård, Moelv

Hvor gammel er Mo gård? Gården nevnes i skriftlige kilder allerede i 1520, men det er kjent at Mjøsområdet trolig har hatt fast bosetting fra yngre jernalder (4000 – 1800 f. Kr.) og det er gjort funn av ei steinøks på gården som er datert til ca. 2000 f. Kr. Mo gård har uten tvil ei stor tidsdybde. Gårdsnavnet Mo er et usammensatt naturnavn som viser til et flatt området, ei slette. Slike navn antas å være de eldste gårdsnavnene, fra de første århundrene etter vår tidsregning eller kanskje enda eldre. Typisk for de eldste gårdsnavnene er at de viser til naturtrekkene der de er ryddet. Mo gård ble valgt tusenårstedet* i Ringsaker.

Historien om vekst og utvikling
Hovedbygningen, deler av stallen, stabburet og rester etter et is-lager er det som står igjen av gammel bebyggelse på Mo. Hovedbygningen, eller rettere sagt deler av den antas å være fra omkring 1780. Bygningen er nok påbygd etter dette, og helt sikkert panelt både innvendig og utvendig i nyere tid. Bygningen fremstår langt fra autentisk innendørs i dag, men bærer heller preg av forsøk på modernisering i nyere tid. Også utvendig har bygningen hat utvikling, fra rene tømmervegger til panel, hvitmalt og så med brune dekorasjonsfelter. Den såkalte drengestua som er med og rammer inn tunet på Mo så fint, er et nybygg etter at den gamle drengestua brant ned til grunn på slutten av 1900-tallet.

Det mest fantastiske med Mo gård, er ikke bygningene i seg selv, men gårdens historie i næring-
og byutvikling. I likhet med mange andre gårder så var ikke Mo bare en gård, en også et sentrum og et samfunn. Mo gård ble etter hvert et nav for Moelv. Folketellingen fra 1801 viser at det bodde i underkant av 70 personer på gården og dens husmannsplasser. I tillegg til jordbruk representerte gården et mangfold av andre næringer for både menn og kvinner.

Gjestgiveri og skysstasjon ble etablert på Mo på slutten av 1700-tallet, og etter hvert kom bevillingen av fergetrafikk mellom Mo, Biri og Vardal. Bonden på Mo har vært i posisjon og sentral for utviklingen av Moelv. Utover 1800-tallet skjer en voldsom vekst og utvikling i Modalen/Moelv eller Kvenndalen som stedet også ble kalt på folkemunne.  Dampskipbrygge etableres på Mos grunn og samferdselen til sjøs øker. Tomter selges, og industrivirksomheter etableres og utvikles. Ringsaker herredstyre konstitueres og det aller første møte avholdes nettopp på Mo gård. Både formannskapsmøtene og herredstyremøtene avholdes på Mo i over 10 år, før Ringsaker kommunal hus, Ekrebygningen på Tingvang, stod ferdig i 1848. Også etableringen av Strand Brænderi skjer etter en samling på Mo, der 20 lokale bønder enes om å starte spritbrenneri – som for øvrig er Norges eldste samvirkebedrift i kontinuerlig drift.

Veksten og utviklingen er enorm, og med utbyggingen av jernbanen, Hamar- Trettenbanen i 1894, blir stasjonsbyen Moelv en realitet. Sentrum skapes rundt jernbanestasjonen, det bygges hotell, villaer og forretningsgårder, og det blir etter hvert en rekke varer og tjtnester å få i sentrum av Moelv. Hovedvegen mellom som tidligere har gått inntil tunet på Mo flyttes nå over til det som blir Storgata gjennom Moelv. Det meste som bygges opp i området bygges på grunn under Mo.  1910 er Moelv det tredje største tettstedet i Hedmark.

Fest og moro
Mo-lunden var i sin tid distriktets store festplass og danseslette. Her ble det arrangert politiske møter, musikkstevner og turnstevner. Grunnlovsdagen ble også feiret her etter hvert. Molunden var i området der Moelv ungdomsskole ligger i dag.

De store gardene i Mjøsbygdene hadde alle en sal, der embetsmannen og bonden kunne invitere til selskapeligheter og ball. Det var vanlig at de store gårdsbygningen var to-etasjes, og at det var en sal til selskapeligheter i andre etasje. Også på Mo var det en sal i andre etasje, og her ble det holdt ball. I 1840 må vel tidenes ball ha blitt holdt siden gikk frasagn om ballet i årevis. Hva som var den store «snakkisen» fra ballet er imidlertid ikke gjengitt i historiebøkene. Ball kunne være virkelig store med masse gjester. Ved private ball det var gjerne enkel servering, det vil si kaffe og kaker ved ankomst, smørbrød litt ut på kvelden og gjerne litt dessert ut på natten. Ved mer offentlige ball var det vanlig med medbrakt, noe som ble annonsert ved kunngjøringen av ballet.

2. verdenskrig
Tyskland okkuperer Norge, og krigen kommer også til Mo og Moelv. Norske styrker sprenger vegbrua og jernbanebrua med elektrisk detonasjon styrt fra bygningen på Mo. Tyskerne tar seg til rette i Moelv, og drengstua, samt en del av hovedbygningen på gården blir okkupert av tyskerne. De lar bygge en bunker i nærheten av tunet på gården, men denne blir fjernet i forbindelse med byggingen av Moelv skole i 2017. Da freden kom i 1945 var det på Mo at det norske flagget ble heist først i Moelv.

Ringsaker kommune blir eier av Mo gård
Tettstedet Moelv presser mot Mo fra alle kanter, og i 1962 gjør familien Glestad, som da er eiere av Mo, et makeskifte med Ringsaker kommune. «Venner av Mo» fortjener en stor takk for at tunet på Mo og hovedbygningen på garden er bevart. Venneforeningen ble etablert av ildsjeler i 1995, med modølen Arne Løvstad (1927 – 2020) i spissen. Kommunen viste da liten entusiasme for stedet, ifølge historiebøkene, men bidro til slutt med materialer. Mo gård har fortsatt en sentral beliggenhet i Moelv, på vestsiden av handelssentrum og jernbanen. Bygningene på Mo har i nyere tid hatt forskjellig bruk, noe har vært utleid som til privatbolig og kontorlokaler, møtevirksomhet og organiserte dagtilbud innenfor kommunale helsetjenester. Ringsaker Kulturskole bruker i dag store deler av hovedhuset.

*Tusenårssted er et sted som en norsk kommune eller fylkeskommune utpekte for å markere overgangen til 2000-tallet. I Norge ble det bestemt at kommunene og fylkeskommunene skulle velge seg ut hvert sitt henholdsvis kommunale og fylkeskommunale tusenårssted. Tusenårsstedene skulle være den fysiske manifestasjonen av tusenårsskiftet og skulle velges gjennom en lokal utvelgelsesprosess. 

Kilder/les mer: Mjøsområdet, geologi og landskap, Roald Dahl, Ole Nashoug og Johan Petter Nystuen, utgitt av Hedmark Geologiforening
Hvor: Movegen 3, 2390 Moelv
Parkering: Parkering ved Moelv kulturhus. 
Kart: Se kartbeskrivelse til Mo gård

   
BIlde 1: Festligheter på tunet på Mo gård i Moelv. Ukjent anledning. Bilde 2: Stor folkemengde samlet i Molunden. Ukjent anledning. BIlde 3: Våronn på Mo gård i 1906. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

6) Modalen brygge -  samferdsel på Mjøsa

Mjøsa som viktig ferdselsåre og kommunikasjonsknutepunkt har en lang historie. De første menneskene som tok seg oppover Mjøsa for 8000-9000 år siden var kanskje sankere eller jegere som kom i skinnbåter eller uthula stokkebåter. Det er lite vi kan si om trafikken på Mjøsa fra forhistorisk tid, annet enn at det er høyst sannsynlighet at Mjøsa har vært selve hovedvegen gjennom Opplandene. Trafikkert med båt i sommerhalvåret og hest og slede på vinteren. I noen av de tidligste skriftlige kildene vi har, finner vi beretninger om sjøslag som skal ha funnet sted på Mjøsa, mellom konger, kongsemner, storbønder og høvdinger. God og sikker dokumentasjon på hva som har skjedd på Mjøsa har vi først fra 1800-tallet. Noe vet vi likevel fra århundrene forut for 1800-tallet. Blant annet var det bøndenes plikt, såkalt skyssplikt, å bygge, holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise, kalt kongsbåter.

Mjøsa er nevnt i tidlig skriftlige kilder, og i Snorres kongesaga er det beskrevet flere vikingslag med flere titalls båter. I Stange har arkeologiske utgravninger avdekket et naust for en båt i størrelse med Gogstad skipet, så det er ingen tvil om at det har seilt store båter på Mjøsa gjennom historien. Også mindre båter har vært viktige. I ei tid da veg, i den forstand vi kjenner det i morderne tid, var et ukjent begrep og hest var forbeholdt de få, så hadde for eksempel robåten en voldsom kapasitet til varetransport. Man kunne ro dobbelt så fort som en kunne gå, og lastekapasiteten var enorm i forhold til hva en kunne bære eller dra med seg til fots eller med hest.

Båttrafikk
På 1600/1700-tallet kom føringsbåtene og transporten på Mjøsa ble satt i et visst system. Utviklingen utover 1800-tallet gikk fort, Mjøsbyene ble etableret og behov for effektiv transport økte. Varer ble kjørt over Mjøsisen da det var is, eller rodd i føringsbåter da innsjøen lå isfri. På begynnelsen av 1800-tallet var omkring 200-250 slike «transportbåter» i trafikk på Mjøsa. Føringsbåtene hadde flat bunn og var uten kjøl. De hadde ikke de beste egenskapene ved litt sjøgang, og var derfor ikke ufarlige. Flere føringsbåter gikk rundt og forliste med både varer, folk og fe.

Forlis og tap av både menneskeliv og materiell med de gamle båtene kan ha vært en pådriver for å modernisere sjøfarten på Mjøsa. I 1840 kom D/S Jernbarden til Mjøsa, den første dampdrevne båten, og med jernskrog. Båten ble laget i England og klinket sammen på Minnesund.  Skipet var oppkalt etter Eirik Jarls skip Jarnbardinn som var med på å bekjempe Olav Trygvassons Ormen hinn Lange under slaget ved Svolder i 999/1000. Jernbarden gikk ikke spesielt fort, Eidsvoll til Lillehammer var en dagsreise med båten. Siden kom dampskipene med jernskrog på rekke og rad. Tvers over fjorden gikk fortsatt transporten av folk og varer med robåter og enkle motordrevne båter til langt oppover på 1900-tallet.

Mange dampbåter har trafikkert Mjøsa med både gods og passasjerer. Dronningen kom i 1848 og var i drift til 1887, mens Jernbarden var i drift til 1875. Dampskipene Industri og Thor var båter som kun fraktet og slepte varer, gods og tømmer, mens Kong Oscar i hovedsak var passasjerskip. Flere skip kombinerte også det å være passasjerskip med å frakte enkelte varer slik som Gjøvik. I 1854 ble Oplandske Dampskibsselskab stiftet, og dette selskapet hadde flere båter i rutedrift. Skibladner og Færdesmanden kom i 1856 og Tordenskiold i 1876. Jernbanen holdt også båter i drift i andre halvdel av 1800-tallet (Kong Oscar og Thor). I 1888 var det hele 11 dampskip i trafikk.

Samtidig med dambåtene, kom også en ny båttype på Mjøsa, Mjøsjaktene. Disse ble bygget ved Mjøsa i perioden 1860-1914. Mjøsjaktene var store klinkebygde seilbåter, som senere ble oppgradert med motordrift, og kunne være opptil 20 meter lange. Disse gikk i godstrafikk og fraktet teglstein, poteter, grus, ved, sprit og materialer til husbygging i byene og varer som ble for kostbare å sende med de rutegående båtene. Rundt 1900 kan det ha vært 20-25 jakter i trafikk på Mjøsa, de fleste med tilhørighet i Totenvika.  Fra 1920 ble det satt i drift spesialbygde tømmertrekkere, som holdt det gående helt frem til 1980. Båtene ble brukt til å trekke tømmer fra Lillehammer og ned til Vorma. På slutten av 1930-årene tok lastebilene opp konkurranse med Mjøsjaktene. Bensinrasjoneringen under 2. verdenskrig ga imidlertid disse båtene en kort oppgangstid før de ble tatt ut av drift etter krigen. Den siste Mjøsjakten, Løven, ble hugget opp i Totenvika i 1958, etter å ha seilt på Mjøsa i nesten 100 år. Storhetstiden for Mjøsjaktene var fra ca. 1880 til 1930.

Størst aktivitet var det i den sørlige delen av innsjøen gjennom året, både på langs og på tvers. Isen var stadig en trussel mot båttrafikken vinterstid. Tordenskjold hadde propell og ble ikke drevet fremover av skovler slik de øvrige dampbåtene. Derfor fungerte den som en isbryter for flere av båtene og kunne gå lengre i trafikk utover i vinterhalvåret en de andre. Fra Gjøvik og nordover la isen seg alltid tjukk og solid i vinterhalvåret og reduserte rutetilbudet.

Fergeruter
Norges første kvinne med kystskippereksamen (Gudrun Trogstad 1908-1948) hadde tilknytning til Mjøsa, og var kaptein på flere båter som gikk på innsjøen. Historien om henne og kvinnenes veg til roret var en populær sak i aviser og blader i både inn og utland på 30-tallet.

Jernbanen og etter hvert bilene tok all person- og godstrafikk fra båtene som gikk på langs i Mjøsa, men transporten tvers over fjorden fortsatte i mange år med ferger over Mjøsa.
Mange ferger kom etter hvert til - fast fergeforbindelse mellom Helgøya og Tingnes,  Hamar og Kapp, og ikke minst fergen mellom Mengshol og Gjøvik. Mjøsfergen som gikk mellom Mengshol og Gjøvik var på en tid Norges mest trafikkerte fergestrekning. Se eget avsnitt om Mengshol brygga.

Utover på 1900-tallet utviklet jernbanenettet seg, vegstandarden steg og bilen ble dominerende. Båtene måtte etter hvert gi tapt i konkurransen om både person- og godstransport. Jernbanen og etter hvert biltrafikken ble suveren i tidsutnyttelse, samtidig som brua over Moelv effektiviserte ferdselen over fjorden.

Isveg på vinteren
Mjøsa var i lange tider selve livsnerven for folk i området. Da isen stoppet båtene, tok folk i bruk isen som de første bruene over fjorden.  Isvegene hadde stor betydning for vare- og persontransport til langt opp på 1900 tallet. Offentlige myndigheter utarbeidet regler for ferdsel på isen, og isvegene ble tilrettelagt med kommunale tilskudd. Spesielt tre strekninger må sies å ha vært særdeles viktige, Nes - Hamar, Nes - Gjøvik/Toren og Moelv - Biri. Det var store fordeler med isvegen, men slett ikke risikofritt. Ikke alle overfarter gikk like bra, mange ulykker har skjedd og både dyr- og menneskeliv har gått tapt, sammen med verdifullt materiell. I 1952 gikk en lastebil med levende okser gjennom isen, på strekningen Nes - Hamar. Isvegene holdt stand lenge, men utpå 1990-tallet må en si at isvegenes tid definitivt var over.

Skibladner
Mjøsfærgen og Skibladner var lenge de siste restene etter sjøfartmiljøet på Mjøsa. I dag er det bare Skibladner som fortsatt går i rutetrafikk på Mjøsa. Skipet gikk for å være en av landets raskeste passasjerbåter i sin tid, og er oppkalt etter skipet til Frøy, fruktbarhetsguden i norrøn mytologi. Det skipet kunne seile like godt til lands som til vanns og hadde alltid medvind straks seilene ble satt. Fra sin start i 1856 og fram til 1902 hadde Skibladner sin storhetstid og gikk som hurtiggående passasjer og stykkgodsbåt mellom Eidsvoll og Lillehammer. Båten gikk i perioden 1903 til 1925 som lokal rutebåt for hele Mjøsa, mens den fra 1926 mer og mer ble brukt i turismen, med enkelte lokalruter fram til 1967. Fra 1968 har Skibladner utelukkende gått i turistnæringen som en attraksjon og et teknisk kulturminne.

Oplandske Dampskipsselskap skriver så fint på deres nettsider: Skibladner er i våre dager først og fremst turistskip. Skibladner gjør det mulig for de reisende, i fullt monn, å oppleve Mjøs-landskapet slik det bør sees — fra sjøsiden. Selv om skipet skovler seg fram med bra fart, tar turen selvsagt lengre tid enn med tog eller bil. Men desto bedre tid har du til å suge inn naturinntrykk og til å se på skipets blankpussede detaljer 

Modalen brygge
Langsmed Mjøsa har det vært en rekke kulturmiljøer tilknyttet sjøfart. Det var vanlig med ekspeditører ved de store bryggene, som tok imot båtene og hadde ansvaret for godset som skulle av og på båtene. Anløpssteder og brygger hadde gjerne hus, bygninger og utstyr tilknyttet sjøfart på fjorden. Ytterst få av disse er tatt vare på, og kulturminner tilknyttet sjøfarten på Mjøsa i sitt originale miljø er få. Modalen brygge, dampskipsbrygga, ble bygd på Mo gårds grunn i 1870. Tidligere hadde områder lengre sør vært i sentrum for skipstrafikken, med Stein som anløp for de store båtene. Brygga er i dag ikke helt autentisk, men vi kan se den originale brygga til tross for både forlengelse og påbygg. Spritbua, som ble bygget av Strand Brænderi i 1880, står ved siden av brygga den dag i dag, med noen få endringer i fasaden. Tømmerbygningen som står vis a vi med Spritbua ble bygget som pakkhus for dampskipsekspeditøren samtidig med brygga. Brygga og bygningene danner et viktig kulturhistoriskmiljø, og gir oss muligheten til å skimte konturene av aktivitet på brygga.

Skip, båter og ferger har stort sett forsvunnet etter sitt virke, noen har blitt senket, andre har blitt hogget opp, mens andre igjen har blitt solgt til videre. Mjøsmuseet med Mjøssamlingene på Minnesund, Norges eneste innenlands sjøfartsmuseum, har imidlertid klart å ta vare på noe av historien og er vel verdt et besøk.
 

Bilde 1: Den siste Mjøsjakten, Løven. Båten ble hugget opp i Totenvika i 1958, etter å ha seilt på Mjøsa i nesten 100 år. Bilde 2: Skibladner ved Gjøvik brygge før 1912. Bilde 3: Isveg over Mjøsa ved Tingnes. Bilde 4: Gudrun Trogstad (1908-1948) fra Nes tok kystskippereksamen som den første kvinne i landet. Fra 1927 var hun kaptein på M/S Kvikk på Mjøsa i to år.  

Kilder/les mer: 
Innlandet fylkeskommune: Mjøsjaktene
Innlandet fylkeskommune: Trafikken på Mjøsa - flere tusen års historie
Berg, A. J. og Nordsveen, A. M. 1996: Damp- og motorbåter på Mjøsa. Mjøssamlingene, Minnesund
Nordsveen, A. M. 2007: De første mjøsdamperne 1840 - 1877. Mjøsmuseets Årbok 2007, Mjøsmuseet, Toten
Les mer om dampbåtene som har gått på Mjøsa.
Se oversikt over kilder brukt i denne artikkelen. 

Hvor: Strandvegen, 2390 Moelv
Parkering: Parkering på stedet 
Kart: Se kartbeskrivelse til Modalen brygge

7) Husmannsplassen Hesthagan, Åshøgda

Husmannsvesenet
På 1600-tallet vokser husmannsvesenet frem som en reaksjon på den stadig økende befolkningen. Behovet for et hjem og for inntektsgivende arbeid øker. Etablerte gårder deles opp, og det blir ryddet nye bruk. Etter hvert som bøndene blir sjøleiere utover på 1700-tallet,verner de sterkt om sin eiendom, og det blir færre muligheter til å få ryddet sitt eget bruk i utmarka for de som ikke hadde noe annet enn pågangsmot og arbeidskrefter. Rydningsplasser ble lagt under gårdene som husmannsplasser, og husmannen med sin familie måtte betale en årlig leie for jorda i form av arbeidskraft og/eller kontanter. Husmennene var prisgitt bonden, og noen hadde det nok tøffere enn andre. Husmannsvesenet utvikler seg med småkårsfolkets behov for arbeid og husrom, i takt med behovet for arbeidskraft i landbruket. «Fløttardagen» var et kjent begrep før i tiden, et begrep knyttet til husmannsvesenet. Dette var dagene husmannen kunne si opp eller bytte arbeidsplass, 14 april og 14 oktober, mellom de datoene kunne ingen si opp jobben sin eller bytte arbeidsplass. Ut på 1900-tallet kom jordloven, da ble antall husmannsplasser sterkt redusert. Jordloven gav nemlig husmannen rett til å kjøpe plassen sin. I mellomkrigstiden var det rett og slett slutt på det å være husmann. 

I dag er husmannstida en fjern historie. Ofte blir husmannsvesenet fremstilt som en grå og trist tilværelse, og at det var tøft er det ingen tvil om. Likevel er nok også dette en historie som har flere fasetter. Husmennene med jord var selvforsynte med mat, de sådde og høstet. De sådde lin og vevde stoffer. Sauene gav dem ull som ble til garn. De lagde sine egne sko og klær. De var sitt eget meieri, slakteri, bakeri, bryggeri, brenneri, spinneri, veveri, kles- og skofabrikk, maskin- og snekkerverksted. Skolegang var det varierende med, men ut fra husmannsplassene har det vokst mange store skikkelser i norsk kulturhistorie, for eksempel Aasmund Olavsson Vinje, Alf Prøysen, Lars Jorde og Hans Børli.

Hesthagen
Hesthagen, med stue, fjøs og låve, er en av 65.000 husmannsplasser i norsk husmannshistorie. Den var en av seks husmannsplasser under gården Samsal, og ble ryddet i 1803. I 1805 stod både bolighus og fjøs ferdig. Plassen hadde tilstrekkelig med jord til at husmannen kunne drive eget jordbruk. Ti år senere ble plassen slått sammen med en mindre plass, og treskelåven var reist. Anlegget har stor bygningshistorisk verdi fordi det viser hvordan husmannsplasser ble bygd i første halvdel av 1800-tallet. Anlegget representerer en type som før var svært vanlig, spesielt i denne regionen, men som nå̊ er nesten borte. Anlegget representerer på̊ en troverdig og ekte måte husmannsfamiliens strev, flid og verdighet under vanskelige kår og kan stå som et viktig symbol på̊ dette samtidig som den kan bidra til å synliggjøre de politiske og økonomiske endringene som har gjort husmannsvesenet til en stadig fjernere historie.

Det har vært mange plassmenn med familier på Hesthagen. Gjennom 200 år har plassen gitt hjem og arbeid til mange mennesker. De siste driverne av plassen, Margit og Kristian Haugen, overtok og flyttet inn på Hesthagen den 14. april 1924 og ble der hele livet. Fra 1990 og frem til 2020 har plassen stått tom og uten noen aktivitet. I dag er det Else Rønnevig som er eier av plassen. Hun har med gode medhjelpere satt plassen i stand etter alle kunstens regler, og driver i dag formidling av kulturhistorie på plassen.

19. november 2007 fattet Riksantikvaren vedtak om fredning av husmannsplassen Hesthagen. Til tross for at Hedmarken er en av de viktigste «husmannsregionene» i landet, er det hittil bare fredet to husmannsplasser, Hesthagen i Ringsaker og Balberg i Stange. 

Kilder/les mer: Ringsaker historielags årbok fra 1979 og Ringsakerboka III – Korn og klasseskille 1660-1830.

Hvor: Åshøgdvegen 405, 2360 Rudshøgda
Parkering: På plassen. 
Kart: Se kartbeskrivelse til Hesthagan

8) Frambakken, Brumunddal

«Midt i Brumunddal» lå en gang i tiden landets største hoppbakke - Frambakken. Bakken ble ryddet og etablert på dugnad i 1897, etter at skiklubben Fram ble stiftet i desember 1895. Hoppbakken var i toppklasse og i 1913 arrangerte Hedmarken Skikrets hovedlandsrenn her. 70 hoppere møtte og lengste hoppet ble målt til 23 meter. Hovedlandsrennet hadde 10.000 tilskuere og selveste kong Haakon var tilstede. Idrettsarrangementet var så populært at det ble satt opp ekstra tog fra både Lillehammer og Hamar. (Hovedlandsrennet var Norges Skiforbunds årlige mesterskapskonkurranse i nordiske grener i perioden 1909–1937, senere kalt Norgesmesterskap (NM )på ski.)

Da Hovedlandsrennet ble avholdt i Frambakken i 1913, var det Norges største hoppbakke, og holdt også lengderekorden. Den var på 51 meter og ble satt av Sigurd Brevig fra Elverum i 1910. Dette ble regnet som et av verdens lengste hopp på denne tiden. På 1930-tallet ble hoppbakken oppgradert, og nye tribuner for opptil 300 tilskuere ble satt opp i 1935. Kåre Walberg satte ny bakkerekord med 58 meter under et landsrenn i 1931, og forbedret rekorden senere til 62 meter. 1953 ble siste bakkerekord satt av Arvid Amdahl med 68 meter. Det ble avholdt landsrenn i Frambakken også i 1924, 1928, 1930 og 1931.

Frambakken sies å ha vært en av innlandets mest kjente bakker i perioden 1900 – 1970. Bakken hadde sin egen musikertribune, hvor lokalt orkester spilte før rennet, i pausen og ved premieutdeling. Levende musikk og hopprenn hørte sammen. Jenter fikk ikke delta i hovedlandsrennet på begynnelsen av 1900 tallet, men det var ei jente (Oline Lundby, 18 år) som åpnet det første hovedlandsrennet. Hun satte utfor og hoppet med blafrende skjørt, noe annet ville vært utenkelig på den tiden.

Det ble hoppet i Frambakken frem til omkring 1990, men i 1999 ble bakken fjernet. Det var et aktivt hoppmiljø i Brumunddal i mange år. Rekrutteringen var bra, og det var mange lokale gode hoppere også på 1940- og 1950-tallet. Der sletta lå så fint er det i dag dyrket mark. Trappene oppover er der fremdeles, og du kan fortsatt skimte konturene av unnarennet og kulen på veg oppover, samt materielle rester. Men det meste av området er i dag tilvokst av trær. Det er imidlertid flott utsikt fra området og verdt turen opp.
 

Kilder/les mer: 
Brumunddalsboka, Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, Hamar (1987) 
På ski i Hedmark i 100 år, Trysilforlaget, Bakken Thorbjørn, (1999) 
Fra bygd til by i bilder, Thor Gotaas, 
Dala-posten, historikk om Brumunddal IL, hentet fra Dala-postens jubileumsutgave vedrørende 90 års feiringen i 1985, ansvarlig red. Terje Fjeldstad og Ove Solberg

Hvor: Gå mot Liavegen 57 i Brumunddal. Følge utsiden av gjerdet og opp til skogen. Ved trappene til unnarennet finner du posten. Oppover lia finner du materielle rester og konturer i naturen. NB: Trappene i over- og unnarennet er gamle og til dels morkne, så all ferdsel skjer på eget ansvar. Gå heller bakken ved siden av trappeløpet. 
Kart: Se kartbesrkivelse til Frambakken

Bilde 1, 2 og 3: Frambakken med dommertårn under hovedlandsrennet i 1928.
Bilde 4: Publikummere under et skirenn i Frambakken. Årstall ukjent.
Bilde 5: Fra et hopprenn i 1928. 
Bilde 6: Unge skihoppere i Frambakken, årstall ukjent. Fra venstre er Otto Olsen, Henry Amdahl, Emil Kristiansen, Carl Haave, Arvid Amdahl, Sverre Rustadbakken.
Alle foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

9) Mengshol ferjeleie, Gaupen

Transport av folk og varer tvers over Mjøsa har foregått i ualminnelige tider. Organisert ferging finner vi først god dokumentasjon på fra tidlig 1800-tallet, men allerede i 1788 ser vi at det foreligger en kongelig bevilling fra Kong Christian 7. til å besørge transport over Mjøsa mellom Heggenhaugen og Hunn. Det startet med robåter og flåter. Den langsgående trafikken på Mjøsa ble effektivt håndtert av dampskipene på 1800-tallet, mens den tverrgående forbindelsen i lang tid ble besørget av menneskekraft. Først på 1900-tallet ble fergetrafikken over fjorden motorisert og aksjeselskapet Mjøsfærgen ble etablert, etter pådrivere av handelsfolk fra Gjøvik og bønder på Ringsakersiden. Det viste seg etter hvert at aksjer i fergen ble allemannseie, så interessen for forbindelsen var stor lokalt. 

I 1923 settes den første Mjøsfærgen i rutetrafikk, mellom Mengshol, Gjøvik og Smedstua. Diskusjoner om lokalisering har alltid vært krevende, og det må antas at det er bakgrunnen for at det ble to anløpssteder på Nes-siden. Den første fergen kunne ta opptil fem biler og 100 passasjerer, det var ikke rare biltrafikk på denne tiden, men ferga ble fylt med folk, hesteskysser og kyr. Noen stor gullgruve var nok ikke fergedriften, men den var en viktig forbindelse for både privatpersoner og næringsliv på begge sider av fjorden. I årene fra 1955 til 1965 tok bilismen helt over for hestekjøretøy. Til sammenligning fraktet Mjøsfærgen 2.130 hestekjøretøy i 1955, mens det i 1965 var ingen.

Fergedriften på Mengshol var tilpasset de lokale forhold i starten, og det fortelles om fergemannskapet spm lyttet etter hestekjøretøy eller kjente hestebjeller før de la fra land. Ferga ble gjerne holdt igjen om noen var i siste liten og tutet med bilhornet på veg nedover mot brygga. Etter hvert som trafikken økte, ble det selvfølgelig slutt på denne servicen, og likebehandling ble heller stikkordet for Mengshol brygge. Det går enda historier på folkemunne der mannskapet på brygga irettesatte reisende som forøkte å komme seg fram i køen på bakgrunn av sin stand og stilling: «Noen prøvde å snike seg fram, slik som han som kjørte forbi køen og presenterte seg for ekspeditøren, som direktør Kappe på Hotel Høsbjør: Tebarsat –telbarsat, om det er frakk eller kappe, så stell deg i køa du som andre!, var svaret fra byggemannen»

Is og flom var utfordringer for fergedriften. Fergene måtte ha hjelp til å holde råkene over fjorden åpne. Vinterstid var det isveg over Mjøsa, som var kjørbare for biler. Selskapet  som eide Mjøsfærgen sørget for å få skaffet en lastebil som kunne gå i rute på disse isveiene i de kaldeste periodene da ferga hadde problemer med å komme seg fram. De gamle dampskipene på Mjøsa ble etter hvert utrangerte og lite attraktive, men Mjøsfærgen var så populær at den ikke klarte å tjene alle som ønsket transport over Mjøsa. Fergene ble oppgradert etter hvert som trafikkgrunnlaget økte. På det meste gikk det to ferger i skytteltrafikk, og for mest mulig effektiv transport ble Mengshol det eneste anløpet for ferga på denne sida av fjorden.

Ferga mellom Gjøvik og Mengshol var i en periode den mest trafikkerte fergestrekningen i landet. Mengshol brygge har vært et sted med liv og røre opp gjennom tidene. Gjøvik var i mange år det nærmeste stedet for handel og forlystelse, jobb og utdanning for folk i området på Nes, Stavsjø og Gaupen. Gjøvik og Oppland har aldri vært nærmere Ringsaker enn da fergetrafikken gikk. I 1985 ble Mjøsbrua åpnet og den satte en effektiv stopper for fergedriften tvers over fjorden. Mjøsfærgen var et resultat av bilismens framvekst – og på mange måter er det derfor ironisk at det var nettopp bilismens enorme vekst og behov for enda raskere forbindelse mellom øst og vest som sørget for at Mjøsfærgen mistet trafikkgrunnlaget for videre drift. Mjøsfærgen fraktet passasjerer og kjøretøy sammenhengende over fjorden fra 1923 til 1988.

Straks Mjøsabrua ble åpnet, ble skiltene langs E6 og riksvegene som viste veg til ferga, fjernet av Statens Vegvesen. Dette bidro ikke til økt overlevelsesvilkår for ferga, trafikken til Mengshol brygga og Mjøsfærgen stupte og det ble raskt stopp for fergedriften. Et område som lenge hadde hatt stor trafikk og et godt kollektivtilbud i alle retninger, gikk fra å være et sentralt knutepunkt til å bli et rolig landsens område nesten over natten. Mjøsfærgen la ut fra Mengshol brygge på sin siste tur i ordinær rute 30. juli 1988, kl. 14.30.

Kilder/les mer: 

Hvor: Mengsholvegen 722, 2355 Gaupen
Parkeing: På plassen
Kart: Se kartbeskrivelse til Mengshol ferjeleie

   
Historiske bilder fra Mengshoel ferjeleie. Foto: Anno Domkirkeodden, Digitalt museum

10) Kirkekamp og hemmelig ordinasjon, Helgøya kirke

Kirkekampen
Den tyske okkupasjonsmakten tok tidlig grep om Den Norske kirke. Prestene fikk restriksjoner og føringer for hva de kunne si og ikke, og deres taushetsplikt ble endret til krav om angiveri. Den norske kirke og de frivillige kristne organisasjonene stilte seg sammen i kampen mot nazifiseringen av landet. Kirkekampen var først og fremst en kamp for kirkens frie stilling og motstand mot inngrep fra Nasjonal samling (NS).

Den første åpne motstanden mot NS kom i form av et hyrdebrev fra biskopene i Den norske kirke i 1941. Her protesterte biskopene mot Hirdens oppførsel, den generelle rettssikkerheten ved Høyesteretts nedleggelse av sine verv, og mot okkupasjonsmyndighetens forsøk på å redusere prestenes taushetsplikt for å gjøre dem til angivere. Det ble også stilt spørsmålstegn ved om Norge lenger var en rettsstat, noe som åpnet for at kravet om lydighet mot myndighetene kunne bortfalle. Brevet vakte oppsikt, og videreformidling av innholdet ble forbudt. NS svarte med å forby kirkens menn å uttale seg negativt om okkupasjonsmakten, og bak forbudet lå trusler om forfølgelse og straff. Kirkens menn og virke lå under press fra styresmaktene, og det kom stadig nye lover som reduserte kirkens frie stilling. Landets biskoper tok grep gjennom embetsnedleggelse, men fortsatte imidlertid sin åndelige tilsynsmyndighet med landets prester. Prestene fulgte etter med embetsnedleggelse. Ved utgangen av 1942 hadde over 90 prosent av presteskapet lagt ned sine embeter. Embetsnedleggelse hadde konsekvenser for prestene - tap av inntekt, usikkerhet og risiko for fengsling eller forvisning og mulig tap av husrom i presteboligene. Det ble stor prestemangel i landet. Prester var blitt arrestert og forvist fra sine menigheter i forsøk på å kontrollere de illojale, samtidig hadde mange hadde lagt ned sine embeter. Styresmaktene forsøkte å opprettholde en statskirke med NS-lojale prester, men de var det ikke mange av. Lekfolk ble derfor ordinert til prester, med disse fikk i liten grad oppslutning i menighetene.

Den hemmelige ordinasjonen
I Helgøya kapell 2. juli 1944 skjedde det en unik og dramatisk begivenhet. 18 teologiske kandidater ble ordinert til preste­tjeneste i Den norske kirke. Dette var den eneste ordinære (ikke utført av det statlige kirkestyre under ledelse av NS) presteordinasjon i Norge under okkupasjonen, og en svært risikabel handling. Av frykt for represalier fra okkupasjonsmakten ble den holdt hemmelig, også for den lokale prest og menighet. Biskop Krohn-Hansen, som var forvist til Helgøya, sa seg villig til å foreta ordinasjonen. Den aktuelle helgen skulle det være kretsmøte for Sjømannsmisjonen nettopp på Helgøya og ordinandene kunne blande seg med disse og dermed ikke vekke noen oppsikt. De 18 mennene visste at de gikk en usikker fremtid i møte, og den hemmelige ordinasjonen ble beskrevet som «minutter mettet med evighetsinnhold».

De 18 ordinerte kandidatene kunne selvsagt ikke fylle prestemangelen i landet, men ordinasjonen var likevel en viktig handling. Viktig for å markere ordinasjonens avgjørende betydning for fortsatt prestetjeneste i menighetene etter at biskopene og storparten av prestene hadde lagt ned sine statsembeter og brutt med det statlige kirkestyret. Etter okkupasjonen ble ordinasjonen på Helgøya godkjent som lovlig dispensasjon fra ordinær kirkerett.

Kilder/les mer: Årbok 2020, Nes og Helgøya Historielag « Kirkekamp på Nes og Helgøya», Thorstad Signe Ingjerd
Årbok 1985, Nes og Helgøya Historielag « Hemmelig presteordinasjon på Helglya under krigen», Marianne og Karin Olsson

Hvor: Helgøyvegen 1295, 2350 Nes på Hedmark
Parkeing: Parkeringsplass ved kirken
Kart: Se kartbeskrivelse til Helgøya kirke

Her finner du informajon om kulturminnene som var med i Ti på hjul 2020. 
Se pdf-versjon av turbrosjyren 2020

1) Olavskilden, Brøttum

Dette oppkommet har hørt til de hellige kilder som det ble søkt til i middelalderen i troen på å bli helbredet for forskjellige sykdommer. Vannet ble brukt til å drikke og vaske seg i.
Denne kilden var viet til Olav den Hellige, som falt i slaget på Stiklestad i 1030, og er et oppkomme som alltid er åpent og med klart vann. Tradisjonen forteller at kilden kom til syne da Olav den Hellige(ca. 995 - 1030) trengte vann til hesten sin. Spor av hestens hov skal være synlig på den store steinen ved kilden.  Innskriften «SANCT OLA KELD» er delvis synlig på steinen.

Kilde/les mer: Ormøy, Ragnhild (1992): Ringsakboka II Mellomalderen. Brøttum- Ringsaker- og Veldre Historielag

Hvor: Ligger langs pilegrimsleden mot Gudbrandsdalen. Nedre Kongsveg 909, 2372 Brøttum
Parkering: Langs veien
Kart: Se kartbeskrivelse til Olavskilden

2) Bryggerhuset, Moelv statsjon

Moelv stasjon ble bygd til åpningen av jernbanestrekningen Hamar-Tretten i 1894. Stasjonsbygningen og bryggerhuset ble reist i tømmer, uten kledning, i en moderat dragestil. En byggestil som kom til å prege de fleste stasjonsbygg ute på bygdene.

Stasjonsbygningen som ble revet for å gi plass til ny stasjon i 1981, hadde ekspedisjonskontor og venterom i første etasje, mens stasjonsmesterleiligheten lå i andre etasje. Huset du nå står utenfor var opprinnelig bygd som et bryggerhus for stasjonsmesterfamilien. Første etasje ble brukt til vasking og koking, fungerte som et slags grovkjøkken. Telegrafisten og andre tjenestemenn ved stasjonen holdt hus i andre etasje. Bygningene er tegnet av arkitekt Paul A. Due, jernbanearkitekt for NSB i tiden 1891-1910. Samtlige stasjonsbygninger på strekningen Hamar- Otta er tegnet av han.

Huset har senere blitt brukt til godslager (derav dagens kallenavn godshus/pakkhus) og pauserom for bussjåfører. Stasjonsgalleriet har de siste 33 årene fylt huset med kunst.

Adresse: Storgata 108, 2390 Moelv
Parkering: I sentrum
Kart: Se kartbeskrivelse til Moelv stasjon

3) Bygdeborgen på Stein, Moelv

Bygdeborgen er en forskansning, antagelig fra folkevandringstiden ca. år 400 – 600 e.Kr. Det var urolige tider og forskansningene ble bygd for vakthold og forsvar eller som midlertidige tilfluktsted. Det finnes ruiner av utallige bygdeborger i Norge, og vi kan se rester etter hele åtte anlegg bare i Ringsaker. Omkring 1500 meter herfra finner vi en tilsvarende forskansning på kollen ved Domstuberget, som også danner en naturlig sperring i landskapet.

Bygdeborgene ligger gjerne på steder som antas å ha hatt strategisk betydning, og med god utsikt over den nærliggende bygda. Forsvarsverkene består ofte av enkle tørrsteinsmurer, og er gjerne anlagt på små og bratte koller som nesten er utilgjengelig fra flere kanter. Der adkomsten var lettest ble det gjerne forsterket med palisader. Huskonstruksjoner har man sjeldent funnet rester av innenfor bygdeborgenes murene, men mange av borgene har hatt tilgang på vann gjennom brønner eller naturlige kilder. Sammen med rester etter steinmurer ser vi her på Stein et søkk i terrenget som antas å ha vært tilrettelagt som vannkilde (se bilde under). Området er i dag preget av tett vegetasjon, og det er nødvendig å bruke fantasien for å se for seg området med færre trær, mose og kratt for å kunne få et inntrykk av hvor god oversikt en kan ha fra anlegget både sør/ øst- og delvis vesterover, og hvordan angrep og forsvar kan ha foregått.

Kilde/les mer: Hagen, Anders og Skjeseth Steinar (1991): Ringsakboka 1 Opphavet. Brøttum-, Ringsaker- og Veldre Historielag 

Adresse/parkering:  Parkering på baksiden av Mjøskroa, Storgata 183, 2390 Moelv. Herfra er det rundt 500 meter meter å gå i ulendt terreng. Borgen ligger på en skogkledd kolle, inntil fylkesveg 213.  
Kart: Se kartbeskrivelse til bygdeborgen på Stein

4) Ringsaker kirke

Ringsaker kirke er en av landets mest autentiske og best bevarte middelalderkirke. De fleste kilder tidfester kirken, som er oppført i kalkstein*, til 1100-tallet. Kirken er viet Olav den hellige.
Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende form med kor, og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Sakristiet ble bygd på nordsiden for koret.
Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 måtte tårnhatten vike for et spir, bygget av Matz Tårnbygger. Om dette var kirkens første spir vites ikke sikkert, men det ble ikke det siste spiret. Allerede i 1652 måtte det bygges et nytt spir, men heller ikke dette ble stående lenge. 17 år senere blåste det ned og kirken ble stående uten spir i 25 år. Spiret som da ble bygget er det vi ser i dag, og har stått imot vær og vind i over 300 år. Spiret rager 64 meter i været.
Kirken har omkring 400 plasser.

Kirkebygg er kulturarv, historie og en viktig del av vår identitet. Derfor er det så viktig å ta vare på dem for framtiden. Regjeringen har styrket innsatsen med å ivareta middelalderkirker i stein. Det er Riksantikvaren som har forvaltningsansvaret for ordningen og Ringsaker kirke er en av de kirkene som prioriteres for midler. Det jobbes nå med restaureringsarbeid av taket på Ringsaker kirke.

Alterskap
Alterskapet i Ringsaker kirke er unikt. Av førreformatorisk kirkekunst er dette alterskapet helt enestående hva kvalitet og størrelse angår. Skapet er laget i Antwerpen, rundt 1520.
Inne i skapet er det skåret ut nesten 100 figurer som er belagt med bladgull. Skapet er delt i tre partier, hvorav midtpartiet skildrer en rekke scener; korsfestelsen på Golgata, Vårherre med sønnens døde legeme i sine armer, mens Jesu stamtre og Maria i stråleglorien er fremstilt på sidene. I feltene under kan man se, bak et gitter, Kristi legeme på alteret mellom hyrdenes og kongenes tilbedelse av barnet, og på fotstykket illustreres dommedag. På skapdørenes innside er det nisjer med figurer av 12 helgener, hvorav de kvinnelige er plassert på høyre side og mennene på venstre side. Utsiden av dørene er bemalt i likhet med fotstykkets dører.

Prekestol
Prekestolen er en baldakin fra 1704. Utført i tre og skåret ut av Lars Jensen Borg. Prekestolen i Vår frelsers kirke i Oslo har vært til stor inspirasjon til kunstneren.

Kirkeklokker
Kirkeklokkene som er i klokketårnet i dag (se bilde) er fra tidlig 1800-tallet. De er støpt hos klokkestøper Schmidt i Kristiania og er stemt i aiss (Bb) og fiss (gess). For omkring 40 år siden oppsto det en liten sprekk o godset på den minste klokken. Det ble da støpt en kopi hos Olsen og Nauen i Slagen i Vestfold, Norges eneste klokkestøperi med fem generasjoners kontinuerlig drift. Den gamle klokken som ble tatt ned kan du se i nordre tverrskip, der den står til pynt. I 1989 ble kirkeklokkene utstyrt med elektronisk ringeanlegg.

Ringsaker kirke har åpent for publikum fra 23.juni til 10.aug kl 08 - 15. Omviser er tilgjengelig hver dag. Grupper kan avtale omvisning hele året rundt ved å kontakte kirkekontoret: post.ringsaker@kirken.no

*Da kirken ble bygget var det lite med erfaring og kunnskap om bygging i stein i denne delen av landet. Det antas derfor at det var fagfolk fra Europa som begynte arbeidet med å reise kirken. Det var imidlertid tilgang på byggemateriale, i Ringsaker er det flere områder med ortocerkalk. Kirken er oppført i kalkstein, som er murt med kalkmørtel mellom hver enkelt stein. Kalken får man ved å brenne kalkstein, for så å tilsette vann og så videre sand for å få kalkmørtel.

Kilder/les mer: 

Hvor: Storgata 550, 2390 Moelv
Parkering: Ved kirka
Kart: Se kartbeskrivelse til Ringsaker kirke

   
De to første illustrasjonene viser Ringsaker kirke før og etter utvidelsen på slutten av 1200-tallet og ombygging fra tårnhatt til spir i 1594. 
​Illustrasjoner: H. Sinding Larsen, fra boka «Ringsaker kirke og altertavle paa Hedmarken. En beretning om dens tilblivelse» av Reinert Siversen.

5) Ringsaker bensin & service, Åshøgda

Landets første bensinstasjoner ble etablert tidlig på 1900-tallet. Bilen ble raskt populær og i løpet av 20 år kunne en allerede telle 17.000 biler i landet. På 1930 tallet slo funkisstilen igjennom, særlig i byer og større tettsteder. Denne arkitekturstilen skulle vise seg å bli dominerende i mange tiår når det gjaldt bensinstasjoner. Funkisstilen var et oppgjør med tradisjonell arkitektur og dens bruk av historiske stilelementer. Funkisstasjonenes enkle rene linjer og dynamiske utforming passet godt til det morderne fremkomstmiddelet – bilen. Stasjonselementene som står ved Eriksrud på Åshøgda er fra 1960-tallet og gir et godt bilde på et tidstypisk anlegg.

Under 2.verdenskrig ble bensin forbehold den tyske okkupasjonsmakten, og bare de som trengte bil til næringsøyemed fikk beholde den. Etter at bilsalget ble frigitt i 1960 økte både antall biler og bensinstasjoner dramatisk i landet. På det meste var det opp imot 5000 stasjoner, hvorav mange var rene pumpestasjoner. Mange brukte bilen bare i sommersesongen og lot bilen stå om vinteren. Da piggdekkene kom på midten av 60-tallet utførte bensinstasjonene også dekkskift, i tillegg til oljeskift, smøring og mindre reparasjoner

Da oljekrisen kom på 70-tallet ble det utfordringer for bensinstasjonene. Til da hadde stasjonene hovedsakelig solgt bensin og bilrekvisita, og det ble nødvendig å tenke nytt for stasjonene. Vareutvalget ble utvidet med magasiner og tobakk, sjokolade og brus. I dag finnes det i underkant av 1600 bensinstasjoner, pluss en rekke rene lade-stasjoner.
Pølser og kaffe, hurtigmat og kioskvarer utgjør stadig en større del av tilbudet ved stasjonene i dag.

Kilde/ les mer: Jacobsen Petter Tinde, Linde Kirsten. (2019) Bensinstasjonsboka. Museene i Akershus; 

Adresse: Åshøgdvegen 468, 2360 Rudshøgda
Parkering: Ved stasjonen
Kart: Se kartbeskrivelse til Ringsaker bensin & service på Åshøgda

6) Stabburet på Sund, Helgøya

Stabburet på Sund er kanskje landets fineste og største stabbur. Det er bygget i 1878 og arkitekt var Georg Andreas Bull (1829 – 1917).  Han har for øvrig tegnet flere av bygningene på Sund. Han har blant annet tegnet Vestbanestasjonsbygningen i Oslo.

Stabburet er i laftet tømmer i tre etasjer.  Det er små vinduer i alle rom i første etasje. Disse er utstyrt med solide gitre og i nedre vinduskarm er det innlagt taggete jernrammer. Ikke fristende for en sulten tjuv å prøve seg der. Stabburet har alltid stått på høge stabber. Det skulle være luftig under golvet for at fuktigheten ikke skulle slå inn i bygningen, slik at korn og mjøl ble rått. Dessuten skulle det være fritt for rotter og mus.

Første etasje:
Ett rom for spekeskinker og spekekjøtt av sau, ku og okse, speke- og blodpølser. Saltingsbaljer i lagget treverk var plassert på golvet.  Disse måtte være tette så ikke saltlaken rant på golvet og ødela golvet. Fra taket hang det nettingrister hvor de oppbevarte flatbrød. I taket var det rikelig med solide kroker til å henge opp skinker og kjøtt til speking. Det ble oppbevart spekemat her til slutten av 1970. Et annet rom ble brukt til oppbevaring av mjøl til baking. Her er store mjølbører, en for hver mjølsort, hvete, rug, havre og bygg. Alt brød ble bakt hjemme. Ofte var det også ei kiste til lagring av ferdigbakt brød på stabburet. Et tredje rom var brukt til sommerlagring av kjørepelser og annet vintertøy.

Andre etasje:
Her var lagringsrom for både matkorn og såkorn. Kornet ble lagret her for tørking, før det ble kjørt til mølla hvor det ble malt til mjøl. Det ble laget både matmjøl og mjøl til dyrefor til gardens dyr.

Tredje etasje:
Denne etasjen ble brukt til oppbevaring av såkorn til neste års avling. Heiseanordningen i tverrenden på stabburet var et godt hjelpemiddel for tunge korn- og mjølsekker som skulle opp og ned i
2. og 3. etasje. Mang en rygg ble spart for tunge bører. Stabburet er rikt utsmykket  og det er utstyrt med fine lufteluker. Stabburet har ny fundamentering med støpte pilarer, og trappen  ble fornyet i 2019.

I dag inneholder stabburet blant annet et skolemuseum i første etasje. 

Kilde: Signe Knudsen, Nes og Helgøya Historielag
 

Adresse: Helgøyvegen 105, 2350 Nes På Hedmark
Parkering: Parkering på Sund
Kart: Se kartbeskrivelse til Stabburet på Sund

Skolemuseet i første etasje i stabburet på Sund. 
Foto: Ricardofoto/Ringsaker kommune

7) Kalkovnene på Helgøya

I Bergevika står tre kalkovner fra 1800-tallet. Disse ble brukt til kalkbrenning, både til industrielle formål, lokal byggenæring og jordbruk. Ovnene er viktige industrielle kulturminner, som forteller en unik historie. Stein herfra har trolig blitt brukt i mange kjente bygg rundt Mjøsa. Kalksteinen fra Bergevika har trolig vært i bruk allerede fra tidlig middelalder. Både den gamle domkirken i Hamar, som nå ligger under glasstak på Domkirkeodden og bispegården som ligger rett bak kirkeruinen, er bygget av stein, blant annet fra dette kalkverket. Også kirkene på Nes og Stange har fått stein fra dette steinbruddet.

Kalkovnene er konstruksjoner i stein for oppvarming av kalkstein ved kalkbrenning. Kalksteinen ble oppvarmet til mellom 800-1.000°C og ble med det spaltet til såkalt ulesket kalk eller brent kalk, og ble brukt som en råvare til mørtel og puss.

Teknologien med å brenne kalk var kjent andre steder i verden lenge før Kristi fødsel. Teknologien antas å ha kommet til Norge via engelske munker i vikingtiden. I middelalderen gikk det med store mengder kalk til oppføring av klostre, kirker og til festningsanlegg. Kalkstein ble allerede i middelalderen brutt på Helgøya for å bygge kirker. Murkalken har i ettertid vist seg å være meget sterk og varig. Kalksteinen («limstein») har ellers vært mye brukt som bygningsmateriale på øya, særlig til grunnmurer og fjøs. Avfallskalken ble brukt som jordforbedringsmiddel i landbruket.

Kalkovnene er oppført rett nedenfor kalkbruddet for kortest mulig transportveg. I skogen ligger også jernbaneskinner som ble brukt til frakt i produksjonen. Den brente kalken ble fraktet med båt til jernbanestasjonen på Hamar, eller på Mjøsa og Vorma helt ned til Vormsund. Vinterstid gikk transporten med hest og slede over isen. Landhandleriet Stefferud og forekomsten av kalkstein fylte Bergevika med yrende liv. Her var det daglig anløp av både lastebåter og lokalbåter fram til ca. 1940 da den siste av ovnene ble slukket på grunn av mangel på koksgrus. Det ble gjort et lite forsøk på å starte opp igjen brenning ved en av ovnene i 1945, men i 1952 ble også denne ovnen slukket for godt.

Ovnene står innenfor grensa til Bergevika naturreservat, som er vernet for den særegne vegetasjonen knyttet til den kalkrike grunnen.

Kilde/les mer:   
Stabo Eeg, Nils Christian (1983) Kalkbrenning i Bergevika. Årbok 1983; Nes Historielag
Områdeplan for Helgøya i Ringsaker kommune, Hedmark fylke (2017) Fylkesmannen i Hedmark 
NRK: Kalsteinsovnene ga steint til flere kirker

Adresse: Bergevika 92 på Helgøya
Parkering: Ved småbåthavna
Kart: Se kartbeskrivelse til kalkovnene på Helgøya

8) Mjøsparken, Brumunddal

I nesten 100 år var Strandsaga, i dag Mjøsparken, et industriområde. I 1916 satte Børre Vik opp et enkelt saghus med dobbel sagbenk. Her skar han tømmer som kom vannvegen. I 1924 overtok Berger Langmoen sagbruket. Tømmeret ble kjørt eller fløtet på Mjøsa til Strandsaga. Der ble det lagret i vannet. Strandsaga ble nedlagt som sagbruk i 1940, men området ble brukt som  tømmerlager helt fram til 1998. I 2016 startet arbeidet med Mjøsparken, som i dag er en moderne park med blant annet  friluftsområder, badestrand, lekepark og skatepark. Rester fra tømmerhistorien kan du se fire steder i parken: Kjerraten, lensefestene, kranfundamentet og pumpetårnene. Ved hvert sted er det satt opp infoskilt. 

Kjerraten
På slutten av 30-tallet kjøpte Berger Langmoen en kjerrat av Moelven Cellulose. Den ble montert på Strandsaga i 1940. En kjerrat er et mekanisk drevet spill med et hjul som det er lagt en kjetting over. Denne trekker tømmeret opp på land og inn på saga. Før kjerraten ble montert, måtte arbeiderne snare og dra stokkene opp over ei bru med vaier og vinsj. Kjerraten var i bruk helt fram til 1961. I dag står stålkonstruksjonen igjen som en portal ut mot bruene ved Bystranda. 

Tømmer på vei inn i kjerraten på sorteringsanlegget på Strandsaga. Kjerraten gjorde jobben lettere for arbeiderne. 
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum
Kartet viser hvor kulturminnene ligger i Mjøsparken. 

Lensefestene
Tømmer som ble lagret i Mjøsa ble holdt på plass av lenser og ledet inn mot land. En lense er lange «gjerder» i vann, laget av tømmerstokker bundet sammen i enden og festet til bunnfaste konstruksjoner, såkalte lensefester. Mellom 15-20 slike fester sto mellom Gjeddevika og neset ved Strandsaga. Fire av disse står fortsatt i vannet utenfor Bystranda. 

 
Mellom 1998 og 2016 lå store deler av Strandsaga brakk. Lensefestene sto igjen i vannet og minnet om stedets historie.
Foto: Bjørn Nybakken og Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Kranfundamentet
Tømmerkrana for lessing og lossing ble montert ute på moloen omkring 1940 og gjorde arbeidet lettere for mannskapet. Oppbevaring av tømmer i Mjøsa førte til mye ekstra arbeid. På midten av 70-tallet gikk man over til lagring på land med kontinuerlig vanning når klimaet ble for tørt. Krana ble da tatt ut av drift. I dag ligger betongfundamentet til den gamle tømmerkrana igjen på vei ut mot odden i Mjøsparken. 

 
Lastebiler på vei ned til tømmerkrana for å losse tømmer til lagring i Mjøsa. Krana lå ute på moloen.
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Pumpetårnene: 
To gamle pumpetårn står igjen i Mjøsparken. Det første ble bygd rundt 1941 da Berger Langmoen starter produksjon av fiberplater, såkalte wallboard, laget av restavfall som sagflis og høvelspon. Dette krevde stor tilgang på vann, og arbeidet med pumpehus og ny vannledning fra Mjøsa startet. Anlegget ble senere dimensjonert for å kunne benyttes for vanntilførsel til Brumunddal. Begge pumpehusene var i bruk helt fram til 2019. I dag er det nordre bevart som et kulturminne. Det søndre tårnet forsyner både Moelven Langmoen AS og Tine Meieriet Brumunddal med vann. 

Bilde 1: I 1941 startet arbeidet med pumpehus og ny vannledning. Jobben ble gjort med hakke og spade og ledningen ble bygget i tre.
Bilde 2: I 1967 var det flom ved Strandsaga og vannet sto kun 1,8 cm. fra pumpene i tårnene. 
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Kilder/les mer: 
Solveig Gerd Bakken: «Veldresida i Brumunddal. Fra fortid til nåtid i tekst og bilder»
Thor Gotaas: «Fra bygd til by i bilder»
Hedmarksmuseet og Domkirkeodden: «Brumunddalsboka»
Kaare Wilhelmsen: «Berger Langmoen AS – et industrieventyr i innlands-Norge»
Anno Domkirkeodden - Digitalt Museum        

Adresse: Tårnvegen, ved avkjøring fra E6 til Brumunddal
Parkering: Følg skilting for parkering
Kart: Se kartbeskrivelse til Mjøsparken 

9) Kvernveit, Brumunddal

Kanalen Kvernveita er et viktig industrielt kulturminne og en sentral del av historien til Brumunddal. Det er indikasjoner på at Kvernveita eksisterte allerede på 1600-tallet, og det antydes at den kan være påbegynt så tidlig som i middelalderen. Kvernveita var en enkel kanal på en strekning på cirka to kilometer og hadde en fallhøyde på cirka 30 meter. Næringslivet vokste frem langs veita, omkring 30 bedrifter hentet kraft herfra, blant annet sagbruk, møller og brenneri, meieri, farveri, garveri og frørenseri. I 1870 var det 25 vannhjul som gikk langs Kvernveita. Det var ikke bare næring og industri som hadde nytte og glede av Kvernveita, veita ble også brukt til både klesvask, fisking og bading. Utviklingen første etter hvert til at Kvernveita mistet sin funksjon, og vannløpet ble etter hvert lagt i rør.

I 2011 startet arbeidet med å løfte frem minnet om Kvernveita igjen. I Gamlegata ble en strekning av der Kvernveita hadde gått tilrettelagt som en liten park med kulturlandskapspreg og med refereanser til historien om Kvernveita der det ble gjenninført vann i veita i form av lukket vannanlegg.

Bilde 1: Vasking av klær i Kvernveia foran K. Kolloens vaskehus på Finsdal i Brumunddal
Bilde 2: Kyr ved Kvernveita. Brenneriet i bakgrunnen. 
Foto: Anno Domkirkeodden/Digitalt Museum

Kilde/les mer:
Nedrelid, Tove (1986) Kvernveita i Brumunddal. Magisteravhandling, Instituttet for etnologi, Universitetet i Oslo

Adresse: I krysset ved Gammelgata og Øverbekkgata i Brumunddal sentrum
Parkering: I sentrum
Kart: Se kartbeskrivelse til Kvernveita

10) Gravhaug, Koss i Veldre

Et av mange gravminner i området rundt Veldre kirke. Gårdene Bye, Koss og Flisaker er av de eldste gårdssamfunnene i Veldre og i området her finner man mange gravhauger fra vikingtid og jernalderen. Denne gravhaugen skriver seg fra jernalderen og er et automatisk fredet kulturminne (eldre enn fra år 1537, jfr. Kulturminneloven 1978).

En gravhaug er en haug av jord, sand, grus og eventuelt varierende mengde stein bygget over et gravsted. Haugene kan også være del av naturlige naturformasjon. Haugene kan ha indre konstruksjoner som gravkammer av stein og ytre byggverk som kantkjede av stein langs haugens ytterkant. Utgravninger av hauger har vist at det kan være en slags vollgrav, rundt haugen, kalt fotgrøft eller kantkjede og kan ha fungert som en avgrensning av gravhaugen. Størrelsen på gravhauger varierer, fra de helt små til de som ruver tydelig i landskapet. Haugene kan også ha forskjellig form, men de ovale og sirkelrunde er de mest vanlige, men her fra gravhaugen på Koss ser man også ned mot en langhaug. Skikken med branngraver dominerte i eldre jernalder, men begravelser uten kremasjon øker i omfang utover i jernalderen. I første del av jernalderen fikk den avdøde ofte med seg lite gravgods, men med tiden øker mengden og verdien på gravgods.

Noen hauger, særlig de større, ligger enkeltvis eller med god avstand til andre hauger. Samtidig kan man finne sammenhengende gravfelt med uttallig graver. Et gravfelt fra jernalderen kan inneholde flere hundre graver. På gravfelt med gravhauger er det ikke uvanlig at det også forekommer graver uten synlig markering, såkalte flatmarksgraver, som da ikke er synlige før man begynner å grave i jorda. Et slik gravfelt kan ha vært i kontinuerlig bruk gjennom det meste av jernalderen. Ofte finnes gravhauger og gravfelt langs åsrygger og på moreneavsetninger, gjerne knyttet opp til gamle ferdselsveier. Et steinkast til høyre for gravhaugen på Koss finner vi et slikt gravfelt, på Flisaker. På høydedraget her ligger hele 20 – 25 gravhauger.

På Østlandet kan gravhauger i hovedsak dateres til jernalder (500 f.Kr. - 1030 e.Kr.). Som en generell regel kan man si at små hauger ofte er fra eldre jernalder (500 f.Kr. - 400 e. Kr.), mens store og høye gravhauger er fra yngre jernalder (400 - 1030 e.Kr.). Det finnes imidlertid mange unntak. Vanligvis er gravhauger plassert i områder som defineres som sentrale jordbruksstrøk, og jernalderens gravhauger var i de fleste tilfeller knyttet til konkrete gårder. Derfor gir spredningen av gravhauger en god indikasjon på hvor den faste bosetningen lå i jernalderen.

I dag er mange gravhauger gjengrodde og lite synlige i terrenget. Det vil ofte være en forsenkning i toppen av haugen. Det kan være store kratre som er spor etter gravplyndring som ble foretatt allerede i forhistorien, eller etter en av de mange arkeologiske undersøkelsene som ble utført på 1800-tallet.
Det kan også være resultat av at en kiste eller gravkammer inni haugen har kollapset.

Kilde/les mer:
Hagen, Anders og Skjeseth Steinar (1991) Ringsakboka 1 Opphavet.
Brøttum-, Ringsaker- og Veldre Historielag
 

Adresse: Flesakervegen 15, 2385 Brumunddal
Parkering: Ved Veldre kirke. Herfra er det cirka 300 meter å gå
Kart: Se kartbeskrivelse til gravhaugen på Koss

De fleste bildene av kulturminnene i turserien Ti på hjul er tatt i forbindelse med fotoprosjektet #minnestasjon høsten 2019 og 2020. Ringsaker kommune arrangerte dette prosjektet for ungdomsskoleelever i regi av Den kulturelle skolesekken. Sammen med fotografer fra RicardoFoto i Brumunddal fotograferte og redigerte elevene utvalgte kulturminner fra Ringsaker. Målet var å fremme kunnskap om foto som kunstform i kombinasjon med lokal kulturarv. I hvert bilde ble det redigert inn et moderne element. Kan du finne dem?

Les mer om prosjektet og se alle bildene

Bildet er fra husmannsplassen Hesthagan på Åshøgda.