Fant sitt «zen» på Brøttum

– Vi var vel på tre eller fire visninger før vi til slutt landa på at vi skulle satse her. Det ville vært en stor katt å kjøpe i sekken, kan du si. Det er en enormt stor bygningsmasse å ta vare på, og selve hovedhuset er bygd i etapper på 1700-, 1800- og 1900-tallet. Det er flere hus inne i huset. Men nå som vi har kommet så langt som vi har, så belønnes vi jo med et helt unikt og, i våre øyne, et fantastisk godt hus, sier Vibeche Tveit.

Nesten «mission impossible»

Sammen med Øystein Tangnes kjøpte hun småbruket Vangen på grensen mellom Brøttum og Lismarka, som til da hadde huset «de hvitkledde» i Moravia Monastic University. 

– Jeg husker at din første respons da jeg sendte deg linken til annonsen på Finn.no var «Det der er ikke noe å ta på en lærerlønn», ler Vibeche.

– Ja, det virket litt uoverkommelig. Da vi kjørte opp her første gangen og jeg så taket på hovedbygget her, gikk bremsene på. Som fagmann på det byggtekniske føltes det litt som et umulig evighetsprosjekt, innrømmer Øystein.  

Siden den gang er det lagt ned tusenvis av timer, både egne og lånte, gjennom venner og familie. 

– Særlig min kompis Rune Kvitrud, men også far, Kjell Tangnes, har vært uvurderlig i ett og alt, for ikke å snakke om mor, Unn Tangnes, som låner han bort, sier Øystein. 

– Det er lagt inn store summer for å totalrenovere huset, fortsetter han. – Gammelt tømmer fra laftekassene som utgjorde de første husene har blitt hentet frem, og hundrevis av liter med maling har gått gjennom malesprøyta for å forandre det som før var hvitt til å bli mer lunt og harmonisk. Vi tar naturen inn. Derav omtales nå stedet som Villa Moravia. 

Historisk interiør

Vibeche flyttet fra Gjerdrum, der hun hadde bodd i mange år. Hun sa opp jobben som HR direktør på Karihaugen, og gjennom Hege Wølner Interiørdesign ble hun klar over interiørstudiet på Vea, som hun søkte seg inn på.

– Det var krevende å ta studiet samtidig med oppussingen her, men det har gitt meg en større forståelse for tidligere stilepoker, og gjort meg bedre i stand til å være tro til historien og huset i de valgene vi har tatt når vi har jobbet med renoveringen. Det at vi sammen har fagkompetanse både på det byggtekniske og på interiørbiten har vært veldig viktig i dette arbeidet. Ellers tror jeg kanskje ikke vi kunne gjort dette, sier hun.

– Alt vi driver med nå gjør vi jo for at vi skal kunne leve godt her oppe. Vannbåren varme i alle gulv krever nå mindre fyring. Vi må ha det litt enklere her på sikt for å kunne bli gamle her, det er det som er målet. Det enkle liv og det gode liv, det er det vi ønsker oss her på Brøttum, sier Øystein. Han er modøl, flyttet hit fra Brumunddal, og sønnen Emil har blitt «deltidsboer» på Vangen. 

Vanedannende stillhet

Etter to år som brøtninger er begge veldig klare på at det å bo så tilbaketrukket er veldig riktig for dem.

– Jeg jobber som lærer på Ringsaker videregående i Brumunddal. I løpet av den drøye halvtimen jeg bruker fra jobb og hjem kjenner jeg liksom at stresset renner av og blir liggende igjen langs veien. Pulsen finner en lavere takt i det jeg svinger opp siste biten fra postkassestativet nedi her, sier Øystein, som tidligere tilbrakte mye tid på hytta på Ljøsheim.

– Nå er behovet for å dra dit bare for å slappe av mye mindre. Før pleide jeg å si at pulsen senka seg bare jeg kom innafor Brumundbommen. Nå får jeg samme effekten av å komme hjem, forteller han.

Vibeche har samme opplevelsen. Hun har fått jobb i HR- og organisasjonsenheten i Lillehammer kommune, og bruker omtrent en halvtime fra dør til dør. 

– Når jeg kjører opp ved Brøttum kirke og deretter to kilometer med grusvei uten hus – det er mye som legges igjen der. Det føles litt trygt og innramma her oppe, man er liksom i en egen sfære der resten av verden kommer på avstand. Jeg har hele tiden vært glad for roen og hvor tilbaketrukket det er her, men det har bare blitt enda viktigere etter hvert, sier hun.

Setter rot

Det å flytte fra Gjerdrum, der hun hadde bodd i mange år og der hennes to nå voksne sønner bor, var tyngre enn Vibeche hadde regnet med. 

– Jeg har aldri angret på at jeg flyttet hit, men savnet etter Gjerdrum og alt jeg lot bli igjen der ble som en sorg. Jeg hadde jo selvfølgelig den flotte familien rundt Øystein og vennene hans her, men det som var «mitt» lå igjen i Gjerdrum. Men jeg gjorde tydeligvis noe lurt da jeg bestemte meg for å søke opp det lokale bygdekvinnelaget. Jeg møtte opp på årsmøtet, og der skulle det være valg. Før jeg visste ordet av det hadde det ene tatt det andre, og jeg forlot møtet som nyvalgt leder for Brøttum bygdekvinnelag, ler hun. 

– Bygdekvinnelaget har vært en fantastisk inngangsbillett. Når man kommer flyttende som ny må man rekke ut ei hand selv for å bli kjent med folk. Vi har de mest fantastiske naboene, men hvis jeg ikke hadde gått inn i bygdekvinnelaget tror jeg nok at det hadde blitt veldig ensomt her. Og så tror jeg at det noen ganger kan være en fordel å være ny. Det å komme historieløs er godt og befriende, og man har ikke med seg «alt det gamle» som andre har, mener hun.

– I bygdekvinnelaget traff jeg de modne, gode damene, der de fleste er 20-30 år eldre enn meg. Opplevelsen er at vi egentlig er helt like, bare at de er visere og har mye livserfaring å dele. Det gir meg nesten litt ærefrykt. Disse damene tilfører Brøttum helt enormt mye, og er en viktig kvalitet for bygda, understreker hun.

Nettverket hun har fått som følge av engasjementet i bygdekvinnelaget gjør at tilhørigheten til Brøttum styrkes.

– Den ildrøde rota som jeg følte lå litt oppå bakken i fjor har kommet litt ned i jorda og har begynt å spire litt her, og det er veldig godt, sier hun. 

Bor midt i eventyret

En av de største kvalitetene ved Brøttum mener de begge er nærheten til fjell og natur.

– Vi bor midt oppi det som er rekreasjon for andre. Vi har det rundt oss som andre kjører langt for å få. Vi går bare opp på en høyde baki skogen her, så ser vi rett over på Natrudstilen, sier Øystein. 

– Jeg elsker landskapet og kulturlandskapet, det er så vakkert her. Jeg har vært mye i Italia, siden jeg kjører italiensk motorsykkel. Jeg synes faktisk landskapet her minner veldig om Toscana også, sier Vibeche.

– Jeg har blitt veldig glad i grende- og bygdeprofilen her. Da vi arrangerte Brøttumfestivalen, stilte folk opp og tok initiativ. Folk i bygda er en kjemperessurs, det er en dugnadsånd og et engasjement som mangler sidestykke, understreker hun. 

Mer normal takt

– Det jeg også har likt så godt i Ringsaker er at det satses så mye på trivselstiltak, det å gjøre torgene levende. Det skapes og gjøres så mye bra i hele kommunen. Ringsaker kobler jeg ellers med at det er så lunt og «nedpå». Mange sier at hedmarkingene er trauste og at det ikke går så fort. Men nettopp det har vært så godt, å komme inn i det som jeg tror er en mer normal takt enn det som er i de større byene rundt omkring. Og så er det en kjempekvalitet at man slipper kø!, sier Vibeche, som tidligere tilbrakte timevis i kø hver uke på vei til og fra jobb.

Arbeidet med å renovere hus og bygninger på Vangen er ikke ferdig ennå, og det gjenstår noen måneder med innsats før Vibeche og Øystein kan bruke tida på å bare bo.

– Vi gleder oss veldig til å kunne komme hjem fra jobb til et hus som «bare» er et hjem, og ikke et prosjekt. Dette er et fantastisk sted der vi kan ta imot hele storfamilien, og der skuldrene kan senkes og man puster med magen. Vi kjenner det når vi tar oss tid til å sette oss på pynten og skue utover åskammene, at det er her vi finner roen. Her på Brøttum, avslutter de.